Thorbjørn Jagland har samlet all makt i statsrådssalen. På Youngstorget sitter Yngve Hågensen alene igjen.

Lederskapets triumf

Med Thorbjørn Jaglands regjeringsdannelse har Det norske Arbeiderparti rømt Youngstorget. Begge nestlederne er blitt med partiformannen inn i regjeringen. Sekretæren har fått jord og skog. Arbeiderbladet er i eksil på Hasle og har for lengst erklært sin uavhengighet.

Av GUDLEIV FORR
Nå er det bare Yngve Hågensen igjen. Men han er politisk kastrert. Så ribbet for makt har ikke arbeiderbevegelsens oppmarsjplass vært på 100 år. All makt befinner seg i statsrådssalen.
Dette er uttrykk for en faktisk utvikling siden det store hamskiftet i norsk politikk startet etter Gerhardsen-epoken. Thorbjørn Jagland har sett at partiet som lojalt redskap i ledelsens hånd er forvitret. I partiet debatterer bare ordførere og formannskapsmedlemmer. Og der Einar Gerhardsen hadde et register av ulike grep til å disiplinere rekkene til samlet frammarsj, har Jagland seminarer.
· · Thorbjørn Jagland har institusjonalisert uenighet innad og utad, men derved også sikret fred i rekkene. Under EU-kampen fikk man SME, under rakettstriden i første halvdel av 1980-åra satt fløyene sammen til enighet. Det har hatt en påfallende konsekvens: Partiets ledelse har styrket sin hånd om rorkulten. Som forsker Hege Skjeie skriver i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift: «Arbeiderpartiets lederskap tiltrer ved akklamasjon og fratrer ved abdikasjon.» Det er som om Cæsar er oppstått i ny ham i Thorbjørn Jagland.
· · Det er på denne bakgrunn vi må forklare at maktskiftet denne uka skjedde så raskt og smertefritt. De styrende organer fikk regjeringslisten til orientering, ikke for å bestemme den. Trygve Bratteli må gremmes i sin grav, han som fikk nær halvparten av sine kandidater forkastet i 1973. Og Odvar Nordli sitter i sitt otium i Stange og minnes at et skjørt landsmøtekompromiss var grunnlaget for hans regjeringstiltredelse i 1976.
· · Selve maktskiftet nå har vært en sak mellom den sittende og den kommende leder. Gro Harlem Brundtland fikk rett nok ikke aksept for sin formannskandidat i 1992, men kunne ha fått flertall på landsmøtet om hun hadde stått på for Jens Stoltenberg. Men fordi hun ikke ville trosse LOs nei, satset hun hele sin autoritet på Thorbjørn Jagland.
· · En viktig forutsetning ved denne formen for nyautokratisk ledelse er tempo og timing. Formannsskiftet for fire år siden kom totalt overraskende på et uforberedt landsmøte. Gro Harlem Brundtland lærte nok noe av sin egen maktovertakelse i 1981. Det var en palassrevolusjon ved telefon. De gamle gutta som pleide å snakke sammen i bøttekott på Youngstorget, ble sittende igjen med lang maske i Brattelis leilighet i Ullevålsveien.
· · Statsministerskiftet i går kom nesten like overraskende som formannsskiftet, og ble tilført momentum allerede før Thorbjørn Jagland forlot frisørstolen onsdag morgen. Landsstyremedlemmer og fylkesformenn strømmet nok til hovedstaden for å gi råd. I hvilken grad de overhodet ble fulgt, er ennå uklart. Men det er ingen tvil om at regjeringen i alle henseende er Thorbjørn Jaglands.
· · Slik griper denne ukes regjeringsdannelse tilbake til Gerhardsen-epoken på mer enn én måte, men her er også store ulikheter: Statsministeren kommer fra partiorganisasjonen, men han har forlatt Youngstorget. Han bekler begge maktstillinger, men har etterlatt partisekretariatet til vikarer. Han omgir seg med handlekraftige teknokrater, men har plassert dagens Erik Brofoss, Terje Rød Larsen, på statsministerens kontor. Han kontrollerer partiapparatet, men vil kommunisere direkte med folket gjennom media fordi partiet ikke fungerer som levende organisme.
· · Til slutt gjenstår også dette: Som professor Jens Arup Seip sa, var Einar Gerhardsens regime en egen form for cæsarisme: Han styrte med lojalitetsbånd «som medlemmene har rundt livet og lederen i hånden». Thorbjørn Jagland har samlet makten rundt Kongens rådsbord. Han har ingen Haakon Lie som truende uværssky i Folketeaterbygningen, han har ingen Konrad Nordahl i Folkets Hus, og Reiulf Steen vil ikke kunne utgjøre noe «annet sentrum» fra FAFOs lokaler på Grønland. Men dette er den avgjørende forskjell: Dagens Arbeiderparti er et åpent og diskuterende parti. Dermed er det paradoksale skjedd, som Hege Skjeie har sett: Rommet for debatt om sak er blitt utvidet, mens rommet for debatt om lederskapet er innsnevret. Derfor styrer Thorbjørn Jagland nå parti og stat i kraft av et like suverent personlig lederskap som Einar Gerhardsen.

© Dagbladet