Forsvar for føleriet
Av INGER BENTZRUD
Apeprosessen - eller den litterære feiden mellom Linn Ullmann og Jan Kjærstad her i Dagbladet om Peter Høegs «Kvinnen og apen» - er en kulturdebatt med uvanlige kvaliteter i norsk sammenheng.
Den er saklig, interessant også for de ikke-impliserte og så pass lite provinsiell at den danske avisen Politiken har brukt atskillig spalteplass til å referere fra den.
· · Kjærstads ønske om at norske litteraturkritikere skal vise ståsted - avsløre hvilke kriterier eller teoretikere de for tida bekjenner seg til - er et konstruktivt utspill fra forfatterhold. Gjennomgangstonen derfra begrenser seg ellers til et kollektivt stønn over kritikernes ukvalifiserte synsing.
· · Men Kjærstad klarer heller ikke å motstå fristelsen til å «ta» Ullmann, fordi hun i et av sine debattinnlegg har innrømmet at hun av og til lytter til «en bitte liten, kald stemme» når hun konfronteres med skjønnhet i et kunstverk. Det er som kjent en dødssynd ikke å påberope seg Barthes, Derrida eller Adorno når man skal forklare leseren hva man har sett. Da blir det føleri.
· · En teoretisk skolert kritiker som Ullmann har med andre ord vist mannsmot ved å våge å blottlegge at hun av og til blir svar skyldig i møtet med det vakre eller rystende. Jeg kjenner én kritiker som har våget det samme: Den nå avdøde kulturredaktør i Morgenbladet og kunstkritiker i Aftenposten, Erik Egeland. Han snakket en gang i et intervju om en detalj i et Rembrandt-maleri som hadde gitt ham en frysende opplevelse, fortsatte med å innrømme at noe inni hjernebrasken sier ifra når noe er godt, og spissformulerte det slik: «Det handler om å innse når man ser, eller å plutselig få hull i øynene og se med noe innenfor.»
· · Intervjuet var for lengst glemt da jeg selv en gang hastet forbi Rembrandts «Den jødiske bruden» i Amsterdams Reijksmuseum. Plutselig skjedde noe med øynene mine; jeg måtte bøye meg over sikkerhetssnora og nistirre på stoffet i brudgommens skjorteerme. Visst så jeg at maleren hadde brukt palettkniv og lagt tykke lag med maling oppå hverandre, men det var ingen fullgod forklaring på hvorfor stoffet glitret som gull. I ettertid har jeg saumfart Rembrandt-litteraturen, og skadefro konstatert at den ene eksperten etter den andre har meldt pass foran dette bildet. «Uforklarlig», «mysterium», «illusjon», «oversanselig» er ordene som brukes. Van Gogh nøyde seg med å si at han ville gi ti år av sitt liv for å kunne tilbringe fjorten dager foran «Den jødiske bruden».
· · Føleri? Gjerne det, når ingen av Kjærstads kritikerkriterier strekker til. Men å anerkjenne hullene i øynene, eller den bitte lille, kalde stemmen som en av flere rettesnorer i vurderingen av kunst, er altså diskvalifiserende blant norske aper?

© Dagbladet