Velgerne svingte spanskrøret over president Bill Clinton i 1994. I år ser det ut til at bambusen tukter både Bob Dole og Newt Gingrich. Hva har de lært?

En lærepenge
NEW YORK (Dagbladet): President Bill Clinton er blitt beskyldt og anklaget for det meste, men ikke for å være en linjetro partipolitiker. På demokratenes landsmøte i Chicago fikk han tvert imot ros og støtte av Ted Kennedy fordi han hadde funnet en vellykket politisk resept som førte til seier ved urnene.

Av HALVOR ELVIK
I de to første åra av Clintons første periode hadde demokratene flertall i Representantenes hus, og forholdet til Det hvite hus ble ganske raskt temmelig anstrengt. Kongressen og presidenten fikk utrettet svært lite og virket ofte mer som motstandere enn allierte. Velgerne ble frustrert, og så mange satt hjemme i 1994 at republikanernes «sinte, hvite menn» fikk tilføre demokratene banesår. Med en sviende følelse i brystet måtte Dick Gephardt levere fra seg formannsklubba i Representantenes hus til Newt Gingrich.
· · Nå kan det se ut til at revansjen er innen demokratenes rekkevidde. Meningsmålingene tyder på at det er helt åpent hvilket parti som får flertall i Kongressens lavere kammer med 435 representanter. Med en betryggende ledelse på meningsmålingene i presidentvalget synes det som om Bill Clinton omsider ser seg i stand til å bruke seg selv og noen av sine ressurser til å hjelpe demokratiske kandidater som har muligheter til å vinne i sine valgkretser eller stater.
· · Men er det egentlig Clintons nest høyeste ønske å sikre demokratisk flertall i Kongressen? Innsatsen for kandidater til Kongressen kommer ganske seint, og er ikke overveldende energisk, selv om Clinton passer på ikke å bryte noen allianser han kan få bruk for de neste fire åra.
· · På mange måter fant president Clinton et bedre politisk fotfeste etter valgnederlaget ved mellomvalget i 1994 da Newt Gingrich og hans høyreradikale stormtropper erobret flertallet i Representantenes hus. Presidenten rykket inn i det politiske sentrum som Gingrich flyttet Det republikanske parti ut av. Da Gingrich mislyktes i å tvinge presidenten til å følge med i høyresvingen, blomstret Clinton politisk. Utover våren sådde han frøene, og i årets valgkamp har han høstet fruktene. Imens har republikanerne lagt Gingrich på is og desperat forsøkt å flytte tilbake til sentrum, bare for å oppdage at der har presidenten i mellomtida lagt beslag på alle ledige tomter.
· · Denne konstellasjonen ser i øyeblikket ut til å gi ham fire nye år med komfortabel margin. Så da vil kanskje Clinton egentlig helst at dagens situasjon fortsetter? Tja. Valgobservatørene er uenige. Det argumenteres intenst for og imot alle tenkelige scenarier, noen med mer, og mange med mindre, tilknytning til virkeligheten.
· · Her er ett scenario som er på moten akkurat nå: Bill Clinton vil være i posisjon til å samarbeide med Kongressen, uansett hvilket parti som får flertall. Det viktigste er at flertallet blir lite nok til at et lite antall utbrytere er tilstrekkelig til å påvirke avstemningsresultatet.
· · Valgåret 1996 preges av «brent barn». Bill Clinton mislyktes med sin «revolusjon» i sine to første år, og ble straffet ved valgurnene sammen med demokratene i Kongressen for å ha forsøkt. Gingrich og hans revolusjonære ser ut til å få sin straff om noen dager. Samtidig reagerte velgerne positivt i sommer ved å sende Kongressen på stigende kurs i meningsmålingene da politikerne på Capitol Hill faktisk fikk vedtatt lovgivning.
· · I valgkampen har Bill Clinton vært svært flittig til å produsere forslag og løfter. «Små, ubetydelige filleforslag. Forleden viste han mannsmot ved å gå imot skulking, helt alene uten meningsmåling og konsulenter,» håner Dole, som deretter gjerne sier at «Dole/Kemp har en stor plan».
· · Men det ser ikke ut til at velgerne vil ha store planer i år. Det ser ut til å ha mye større appell med en serie mindre og fattbare tiltak. Som igjen åpner muligheter for at presidenten og Kongressen kan samarbeide, uansett hvem som har flertall, fordi velgerne har strammet rammene kraftig inn og gitt et klart signal om at den som leverer, er den som også får tillit og nytt mandat.

© Dagbladet