Arafat visste at tida var på hans side da han forlot forhandlingene med Netanyahu for å besøke Norge og tre andre land i Europa. Når han vender hjem igjen, er valget i USA bare få dager unna.

Reiser med tida
I hvert fall på to måter arbeider klokka mer iherdig for Yassir Arafat enn for Israels statsminister Netanyahu: De siste dager og uker er sympatien for den palestinske presidenten i store deler av verden på vei mot en ny topp, mens stadig flere gir uttrykk for at de misliker israelernes endeløse forhalingsteknikk og uthuling av Oslo-avtalen.

Av ARVID BRYNE
· · Like klart tikker klokka ned mot det amerikanske presidentvalget tirsdag i neste uke. Når kalenderen viser onsdag 6. november, vil USAs neste president Bill Clinton ikke lenger måtte skjele til de vel åtte millioner jødiske velgerne, slik han har måttet gjøre til nå. De jødiske stemmene kan bli tunga på vektskålen i nøkkelstater som New Jersey, New York og Florida, og presidenten har voktet seg vel for å foreta seg ting som kan frata ham stemmer.
· · I lys av dette må vi også se hans press på både Arafat og Netanyahu for å få dem til å undertegne avtalen om israelsk tilbaketrekking fra Hebron. Mens Arafat mener han har alt å vinne på å forhale en undertegning, haster det plutselig for israelerne med å få Hebron-avtalen i havn. Derfor falt det i går harde og kritiske ord fra den israelske regjeringen over at lederen for motparten, i stedet for å undertegne, setter seg på flyet for å dra på offisielle besøk til Norge, Finland, Irland, Spania og muligens også Algerie.
· · Verken insistering fra den amerikanske sjefforhandler Dennis Ross, som i løpet av helga dro i skytteltrafikk mellom forhandlingsdelegasjonene i Haifa og Gaza, eller direkte telefoner fra president Clinton, fikk Arafat til å utsette reisen. På telefon fra den palestinske forhandlingsdelegasjonen i Gaza i går fikk vi opplyst at avtalen slett ikke er klar til undertegning, slik israelerne samtidig påsto. På palestinsk hold finner man det uakseptabelt å etterkomme det israelske kravet om at deres sikkerhetsstyrker skal ha rett til å forfølge palestinere som de mener har forbrutt seg mot israelernes sikkerhetskrav, inn i de palestinsk-kontrollerte deler av Hebron.
· · Israelerne forbeholder seg denne retten til det de kaller «het forfølgelse» av palestinske mistenkte inn på palestinsk område som en del av sikkerhetsarrangementene for de 400 jødiske nybyggerne som bor i den gamle bykjernen i Hebron. For palestinerne er det også umulig å akseptere at bevæpnede jødiske nybyggere skal få bevege seg omtrent fritt i den palestinske delen av byen.
· · Det gjorde ikke forhandlingsklimaet bedre at en ti år gammel palestinsk gutt i går døde etter å ha blitt slått i hodet av en israelsk nybygger ved den jødiske bosettingen Hadar Beita på Vestbredden. Samtidig erklærte en talsmann for nybyggerne i Hebron at det blir krig hvis de israelske væpnede styrker blir trukket ut av byen, slik en avtale vil innebære.
· · Fra disse lite fredelige forholdene må det føles godt å komme til Oslo «for å få hjelp av sine norske venner», som Arafat uttrykte det ved ankomsten i går ettermiddag. Selv om han har vært her før, er det første gang han kommer som offisiell gjest. Norge har vært, og er fortsatt, en av de viktigste enkeltbidragsyterne til oppbygging av den palestinske selvstyreadministrasjonen. Men utenriksminister Bjørn Tore Godal har gjort det klart at en fortsatt støtte på dette nivå vil være avhengig av målbar framgang i fredsprosessen. Dette gjelder i like stor grad for giverlandsgruppen, hvor Norge har formannskapet.
· · Slik tikker klokka også mot krise for Arafat. Den internasjonale sympatibølgen han nå surfer på, kan lett knuses av historiens uforutsigbarhet. Faremomentene er ikke bare den steile forhandlingsmotpart, men i større grad ekstremistene på begge sider som nå sitter med fingeren på avtrekkeren.

© Dagbladet