Regjeringen Thorbjørn Jagland må gripe tidas ånd, og det er ikke lett, for dagens mange motstridende strømninger gir ingen klar samfunnsfasong.

Den nye samtalen

I løpet av noen få dager har statsminister Thorbjørn Jagland signalisert at han leder en ny regjering for den nye tid. Regjeringens sammensetning er i seg selv et uttrykk for dette: Den nye styrende klasse er en offentlig klasse.

Av GUDLEIV FORR
I går la han fram sin programerklæring i Stortinget. Den fortalte om en statsledelse som er på leiting etter en fellesnevner for det som skjer. Det er ikke lett å tolke signalene fra grasrota når samfunnet er i så dramatisk endring som ved slutten av det 20. århundre. Der er intet tungt sentrum, samfunnet mangler fasong. Mange strømninger sliter i ulike retninger.
· · Samtidig er samfunnsmakten i sterk grad organisert for et samfunn som var. Partiene tilhører industrisamfunnet, det samme gjør interesseorganisasjonene. Og Arbeiderpartiet selv, med sin forankring i de sosialistiske idéstrømninger fra forrige århundre, kjenner bare to styringsredskaper for samfunnsendring: stat og marked. Ingen av dem er sprunget ut av det samfunn vi øyner ved inngangen til det 21. århundre.
· · Utfordringen til den nye regjeringen er at den må sette en ny dagsorden. Det var det som hevet en Fredrik Stang til statsmannsstatus ved midten av forrige århundre da industrisamfunnet var i sin begynnelse, det var det som kjennetegnet Einar Gerhardsen ved midten av vårt da industrisamfunnet nådde toppen.
· · I dag organiseres arbeidsliv og samfunn i en helt annen grad enn tidligere rundt individet. Gamle kollektiver og hierarkier rives ned. Hver enkelt opplever å være sin egen lykkes smed. Prosjekter er blitt nye styringsfellesskap i arbeidsliv og offentlig liv.
· · Det er svar på dette samfunnet statsministeren søker når han introduserer «nye former for dialog og debatt». Til dette egner partiene seg dårlig når man ønsker helt andre i tale enn dem som befinner seg der. Derfor ville Thorbjørn Jagland ha med seg Nils Arne Eggen fordi idrettsbevegelsen er et sted der også andre mennesker møtes. Kanskje kan det sivile samfunn, som har hatt så dårlige kår under sosialdemokratiet, nå få en renessanse?
· · Den grunnleggende sosialdemokratiske samfunnsforståelse har tatt som utgangspunkt at det å være menneske er å være et arbeidende menneske. Få har tatt dette så alvorlig som Det norske arbeiderparti. I dag vet enhver at en slik samfunnsforståelse kommer til kort. Tilværelsen består av mye mer enn arbeidsliv. Jo lengre utdanning og jo mer fritid, desto større blir rommet for helt andre interesser enn det som er knyttet til den delen av døgnet man bruker på arbeid. Den som i dag skal forstå sin tid, må ta dette inn over seg.
· · Men alt dette bør den nye regjeringen ha forutsetninger for å klare. Med få unntak tilhører medlemmene den moderne medieoffentlighets klasse. Statsrådene kommer ikke fra de mørke skoger. De har vært synlige lenge. De deltar jevnlig i TV-kanalenes talkshow, og møtes hver kveld for å debattere i Dagsnytt 18. De lever sunt og grønt. I helgene drar de til fjells eller på utstilling, på konsert eller i selskap hos det øvrige nettverk. Hjemme har de minst ett trykk av Frans Widerberg. De er godt skolerte, de misbruker ikke rusmidler. De er «the claret people», som den tilsvarende krets ble kalt i England: De drikker rødvin fra karaffel så ingen kan se om den er billig. De er kaféorienterte og vil ha anledning til å handle på søndager.
· · Men først og fremst er de individualister med skiftende sosiale roller. De har ikke rørt større arbeidsredskaper enn kulepennen og tastaturet, og de har lært seg å fungere under usikre rammebetingelser. Forandring er deres hverdag. De har vokst opp i et offentlig rom, de hører til på torget, som de greske filosofer hadde sitt agora. Men i motsetning til de gamle grekere har de måttet lære seg å takle en pågående medievirkelighet. De blir avbrutt av dem som er uenige. De kan ikke regne med å fullføre en tale med en ærbødig lyttende tilhørerskare.
· · Dette er den tilfredse majoritet i et tilfreds land. Spørsmålet nå er om de kan ta tøffe tak. For de vil møte sterke motkrefter når gamle systemer skal brytes ned og Terje Rød Larsen skal bygge nye. Det har Gudmund Hernes erfart i sin kamp mot profesjonene i undervisning og helse. På den annen side er tida over for den som står på torget og klasker neven i talerstolen. Det tror jeg nok Yngve Hågensen vil måtte innse i sin ensomhet på Youngstorget. Den som vil ha innflytelse i denne regjeringen, må ha andre måter å kommunisere på. For den vil seminarisere seg fram til det gode samfunn.

© Dagbladet