I sin regjeringserklæring bød Thorbjørn Jagland både folket og partiene opp til dans. Så langt inneholder statsministerens ballkort bare ett navn: SV. De andre partiene ser på skotuppene, eller har satt seg i en krok.

En annen dans

Etter Stortingets debatt om regjeringserklæringen ser landskapet slik ut: Senterpartiet surmuler og lar seg ikke rikke. Høyre og KrF glefser etter hverandre. Carl I. Hagen elsker at han har fått en ny retorisk plattform. Erik Solheim smiler så bredt at han for en gangs skyld lever opp til sitt etternavn. Debatten bekreftet at Arbeiderpartiet er det virkelige sentrum i norsk politikk.

Av JOHN O. EGELAND
Tilsynelatende har regjeringsskiftet ikke ført til noen endringer i den parlamentariske situasjonen. Særlig Senterpartiet unngår politiske piruetter, og fortsetter å hamre løs på Arbeiderpartiet med argumenter og verdier de henter fra sosialdemokratiet. Sentrumsalternativet skal framstå som nypusset etter årets forbrødring med KrF og Venstre når det gjelder statsbudsjettet.
· · Men dette kan lett bli suppe i sentrum. Sannheten er at sentrumspartiene og Høyre har satt hverandre sjakk matt ut denne stortingsperioden. Men etter stortingsvalget er det utenkelig at de kan leve fire år til som politisk rekved. De må finne seg en ny havn, enten enkeltvis eller samlet. Det er i dette perspektivet at Jaglands samarbeidsinvitt må forstås. Derfor er det tendenser til ny dynamikk i den politiske situasjonen etter at statsministeren lanserte prosjektet «Det norske hus».
· · Mest fart er det blitt i SV, som sier et klart ja til å bli med i Jaglands dugnadsgjeng. Partiets håp er selvfølgelig at det skal gjenvinne noe av sin potens gjennom et utfordrende samliv med regjeringen. Erik Solheim er i ferd med å gjenoppta det prosjektet som ble ødelagt av EU-kampen. Han vil føre SV ut av skyggenes dal og nærmere makten. I særlig grad gjelder det miljøpolitikken hvor SV tar mål av seg til å bli pådriver og premissleverandør.
· · Dette er en dristig linje, både for Solheim selv og SV. I partiorganisasjonen har han sterke krefter som dyrker maktesløsheten og prioriterer den politiske dyd, dvs. røde faner uten flekker. Solheim må vise at SV ikke er noe haleheng til et modernisert Arbeiderparti, men i stedet framstår som politikkens salt. Hvis SV ikke klarer dette, vil partiet både lekke velgere til Arbeiderpartiet og få problemer med venstrefløyen. Det er ikke noe godt tegn at Oslo-politikerne Terje Kalheim og Raymond Johansen i går forlot SV.
· · Med ideene rundt «Det norske hus» har Thorbjørn Jagland bevisst satt den politiske situasjonen i bevegelse. Han utfordrer også de politiske institusjonene. Statsministeren vet at denne strategien er langt fra farefri. Det gjelder i særlig grad Terje Rød Larsens rolle, og organiseringen av de nye politiske råd som skal gi innspill i den planlagte reformbevegelsen. Her er Stortinget på vakt.
· · Skepsisen samler seg om hvordan reformene vil påvirke Stortingets rolle i den politiske prosessen og i maktfordelingen. Blir rådene åpne og tverrpolitiske organer, eller blir de spesialsydd for regjeringspartiet og deres akademiske klienter? Svært mange har merket seg Terje Rød Larsens uttalelser til Dagbladet i går. Der omtalte han de nye nettverkene som «et dramatisk og revolusjonerende budskap». Slikt irriterer tunge krefter på Løvebakken, og bærer bud om at den nye statsrådens framtid kan bli mer spennende enn han kanskje vil like.
· · Så langt har Thorbjørn Jagland vært helt konsekvent i å signalisere reformvilje og en åpnere politisk stil enn Gro. I årevis har dialogen vært hans personlige arbeidsredskap. Nå vil han ha den åpne samtale som en slags ny samfunnskontrakt. Det viste statsministeren på nytt i går da han gikk på Stortingets talerstol og holdt sitt hovedinnlegg uten ferdigskrevet manuskript. Han sa rett ut at de stivnede debattformene i Stortinget er en av grunnene til at interessen for politikk er synkende i folket. Det lover godt så lenge åpenheten ikke forfaller til et pågående og uforpliktende seminar. Av en statsminister forventes også stringens og beslutningsvilje.
· · I norsk politikk har langsiktighet gjerne vært det samme som å ta forbehold. Man kan jo møte seg selv i døra. Thorbjørn Jagland har valgt seg et mer offensivt utgangspunkt. Det er ingenting i veien med statsministerens mot.

© Dagbladet