Frankrikes tidligere forsvarsminister er avslørt som spion. Var han det? Eller dreier det seg om en intrikat manipulasjon?

En fransk muldvarp
De endelige bevisene som måtte foreligge mot Charles Hernu, fransk forsvarsminister fra 1981 til 1985, er i så fall vel forvart i tidligere KGBs safe i Moskva. Bare der ligger svaret på om han i ti år spionerte for tre forskjellige østblokk-land. Hittil velger de fleste politikerne å stille seg tvilende til hele avsløringen.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
Mitterrand ble aldeles forferdet den dagen i 1992 da sjefen for den franske etterretningstjenesten, DST, ba om audiens for å vise presidenten dokumentene han nettopp hadde fått fra sine svært så samarbneidsvillige kolleger i øst. Mitterrands gode venn og nære medarbeider i en årrekke, nå avdøde Charles Hernu, skulle ha vært i bulgarsk, rumensk og sovjetisk tjeneste i ti år, fra 1953-63, og fått betydelige summer til gjengjeld. Finnes det fellende beviser? spurte den lamslåtte presidenten. Nei, sa DST-sjefen.
· · Dermed var saken avgjort for Mitterrand. Den ble begravd som statshemmelighet, slik man gjør med pinlige saker her. Det er det full politisk enighet om. Edouard Balladur fant ingen grunn til å gjøre noe med Hernu-saken da han var statsminister. Han påstår at han ikke engang husker den. Jacques Chirac har heller ikke rørt den.
· · Det var ukemagasinet l'Express som slapp bomben. Charles Hernu skal ha blitt rekruttert da han var 29 av den bulgarske etterretningstjenesten. Den franske venstresida, anført av intellektuelle som Jean-Paul Sartre, var fascinert av Sovjet. Den unge Hernu hadde dessuten lite å rutte med. Han var trolig et lett bytte.
· · Dessuten ble han ikke bedt om stort, bare noen politiske rapporter, som han godt kan ha skrevet av fra avisene. «André» fikk først rundt 3 000 kroner i måneden, etterhvert adskillig mer ettersom han steg i gradene. I 1958 skal hans arbeidsgivere i Øst ha finansiert valgkampen hans med 400 000 kroner. De visste å satse på lovende politikere. Charles Hernu var Mitterrands nære venn og medarbeider. Et godt kort. Men det lukrative samarbeidet skal ha tatt slutt i 1963.
· · Lenger går ikke dokumentene L'Express har fått tak i. Da var han i så fall under KGBs ordre. Og arkivene der forblir lukket. De har svaret på hva han eventuelt måtte ha lekket ut med da han til slutt ble forsvarsminister. Da kan hans gamle arbeidsgivere godt ha truet med å offentliggjøre kvitteringene fra ti års tro tjeneste.
· · Historien er fullt mulig. Det politiske klimaet lå til rette, Hernu kan ha latt seg friste mer av belønningen enn av ideologi, øst-tjenestene kan ha funnet det interessant å satse på ham. At saken ikke ble kjent i 1992 eller siden er like logisk. Det er ikke første gang en betent sak raskt forsegles i Frankrike.
· · Der er likevel mye tvil. Hernus bulgarske kontakt, Raiko Nikolov, vedgår å ha kjent Hernu, men sier han aldri fikk hemmelige opplysninger av ham og aldri betalte ham. Nikolov tror det dreier seg om en politisk utnyttelse av saken siden Bulgaria befinner seg mellom to valgomganger. Romania vil verken bekrefte eller avsanne. Bucuresti er redd for at saken skal ødelegge det gode forholdet til Paris nå som Frankrike går inn for at Romania skal bli medlem av NATO, og ser Moskvas hånd bak avsløringen. CIAs vise-direktør fra 1972-76, Vernon Walters, tror ikke et sekund at Hernu var spion. Dessuten skal det være svært sjelden at en spion blir overført fra en etterretningstjeneste til en annen slik tilfellet skal ha vært med Hernu.
· · Charles Hernu døde i 1990. De døde kan ikke forsvare seg, sier Raiko Nikolov. For ham er dette et fransk innenrikspolitisk spill. Fransk venstreside er hjertens enig. Etter alle skandalene på høyresida, var det på tide med en stygg avsløring om en venstrepolitiker. Spørsmålet er om man noen gang vil få vite sannheten. Jacques Chirac vil neppe oppheve en statshemmelighet. Da skal det i så fall veldig mye til.

© Dagbladet