Frykter for Shakespeare
Av HANS ROSSIN’E
Filmindustriens Shakespeare-filmer ødelegger teatrets Shakespeare-tradisjon, og filmen har overtatt teatrets Shakespeare-hegemoni. Dagens skuespillere klarer ikke lenger å spille Shakespeare på store teaterscener. Vi har fått et ungt publikum som synes Shakespeare på teater er kjedelig, mens Shakespeare på film er spennende og kult.
· · Han krisemaksimerte kraftig, Peter Reynolds fra National Theatre og Dramainstituttet i London, på bokmessas siste dag i går. Etter fire dager med Bok 96 på Sjølyst, dukket det plutselig opp en bekymret engelskmann med dystre framtidsvyer for selve høvdingen i vår litterære kanon, William Shakespeare.
· · Reynolds resonnement var slik: For noen tiår siden, da Shakespeare-oppsetningene i teatrene var mange og Shakespeare-filmene færre, fikk vi Shakespeare-filmer, som Laurence Oliviers, som var laget ut fra teatrets måte å tolke og iscenesette Shakespeare på. I dag hvor Shakespeare-filmene flommer over oss - det går nå åtte Shakespeare-filmer på Frogner kino i Oslo, og to helt nye Shakespeare-filmer kommer på nyåret - presenteres Shakespeares dramaer helt og holdent på filmmediets premisser. Det teatrale element er blitt borte. Filmene bruker filmmediets sterke virkemidler - ikke teatrets og ikke Shakespeares - for å bli populære. Teatret kan ikke lenger konkurrere med filmen hva gjelder spektakularitet og intimitet.
· · Følgene er at vi får unge publikummere som er kinematografisk trent og kan lese filmens fortellermåter, men ikke teatrets. Hva verre er, i England opplever man nå at stadig flere skuespillere er fremmede for teatrets prøvetidskultur. De er trygge foran kamera, men føler angst i ensemblefellesskap og i store rom. Hovedscenene kalles «regissørenes kirkegårder.» - Om ti år har vi knapt skuespillere som kan bevege seg i store rom, sa Reynolds, og sukket tungt.
· · Grunn til å dele hans bekymring? Åpenbart i England, mindre her hjemme hvor Shakespeare på Nationals hovedscene og Othello på Det Norske trekker fulle hus. Våre skuespillere er ennå ikke blitt rene kameraskuespillere, og hovedscenedøden er foreløpig avverget. Dessuten kan man jo hevde at filmens måte å fortelle Shakespeare på bare er en fortsettelse av de teatrale fortellermåtenes utvikling. Men selv om man ikke deler Reynolds pessimisme, bør hans signaler tas alvorlig. Kanskje burde norsk teater diskutere hvordan det skal våge å bruke og dyrke egen teatralitet framover?

© Dagbladet