Fredsmeklere søkes

Fredsforhandlingene i Midtøsten har fullstendig stagnert. Det er behov for nye fredsmeklere med nye ideer.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Fem år etter den historiske Madrid-konferansen, der jøder og arabere møtte hverandre ansikt til ansikt, er det for tida pessimismen som rår. Det er tilbakeskritt på alle fronter.
Det var valget av statsminister Benjamin Netanyahu som førte til den store stagnasjonen i forhandlingene mellom PLO og Israel. For Netanyahu er den optimale sikkerheten til 400 jødiske nybyggere på okkupert jord i Hebron viktigere enn å holde inngåtte avtaler med palestinerne, og da må det jo skjære seg. Men fredsprosessen var i vansker allerede før Shimon Peres tapte valget i mai. Ikke minst gjaldt det i forhandlingene med Syria.
I fredsforhandlingene mellom PLO og Israel har Norge hele tida spilt en viktig rolle, men amerikanerne har tatt mer og mer over. Norge mistet mye av sin innflytelse da den konservative Likud-regjeringen kom til makten. For FNs visegeneralsekretær Terje Rød Larsen var det heller ikke så lett å forholde seg til en kritisk Netanyahu, etter å ha spilt på fredslaget til forgjengeren Shimon Peres. Det er en av grunnene til at Rød Larsen nå har sitt kontor i regjeringsbygningen i Oslo og ikke i FN-hovedkvarteret i Gaza.
Amerikanerne har satset på å være «ærlige meklere» i Midtøsten, men har bare delvis lykkes med det. Det er en kjensgjerning at Bill Clinton leder den mest pro-israelske regjeringen USA har hatt siden staten Israel ble opprettet i 1948. Syrerne har lenge irritert seg over at utenriksminister Warren Christopher først har reist til Jerusalem på sine mange diplomatiske rundturer i Midtøsten, for å samordne amerikanske og israelske synspunkter. Diktator Hafez Assad har måttet finne seg i det fordi hans gamle allierte supermakt, Sovjetunionen, er gått i oppløsning. Men han har ikke akkurat tillit til den amerikanske måten å drive fredsmekling på.
Palestinerne har heller ingen grunn til å juble over amerikansk nøytralitet. For USA har det vært langt lettere å legge press på Yassir Arafat enn på den israelske regjeringen. Ikke minst har det vært tilfellet de siste ukene under valgkampen i USA. Ingen amerikansk presidentkandidat kan legge seg ut med landets jødiske velgere.
Mange hadde trodd at Benjamin Netanyahu ville gå med på en israelsk tilbaketrekning fra deler av Hebron før valget i morgen, fordi en gjenvalgt Bill Clinton ville kunne legge større press på ham. Nå ser det ikke ut som om det skjer, og spørsmålet er også om amerikanerne i tida framover er villige til å presse israelerne til å følge inngåtte avtaler. Da Clinton overtok presidentmakten i januar 1993, ga han CIAs ledere beskjed om at de ikke lenger behøvde å sende satellittbilder av ulovlig jødisk nybygging på Vestbredden til Det hvite hus. Slikt interesserte ham åpenbart ikke.
EU har stort sett hittil spilt rollen som økonomiske givere i Midtøsten, men nå er noe på gang. Det begynte med at Frankrikes president Jacques Chirac dro på rundtur i midten av forrige måned. Han gjorde det klart at EU burde spille en langt viktigere politisk rolle i dette området, men fikk svar på tiltale, både fra israelere og amerikanere: EU fikk fortsette å gi penger. Skulle flere kokker bake fredskake, ville det bare bli mer søl, ble det hevdet.
Spørsmålet er vel i stedet om ikke den allerede eksisterende fredskaka er blitt så løs i konsistensen at det må nye ingredienser til. De kan kanskje EU klare å skaffe til veie. Frankrike, Italia og Spania er land som nyter stor respekt i de arabiske land, samtidig som de har et godt forhold til Israel. At disse landene kommer på banen er ikke minst viktig når det gjelder fredsprosessens troverdighet - sett fra arabernes synspunkt.
«Sikkerhet» har vært Israels nøkkelbegrep i Midtøsten-konflikten siden slutten av 40-åra. Før de hadde vunnet det som var av kriger, gjaldt det statens sikkerhet. Nå dreier det seg mer om den enkelte israelers sikkerhet, enten det er på okkupert område eller ikke. At araberstatene, som ikke engang har atombomber slik Israel har, kanskje også føler behov for en viss sikkerhet, er det åpenbart få som bryr seg om.
Uten en viss balanse blir det ikke en levedyktig fred i Midtøsten. Om Israel vinner ved forhandlingsbordet, kan de tape i realitetenes verden.

© Dagbladet