Når Bill Clinton seint i kveld kan heve glasset for seieren, bør han skåle for de tre republikanerne Newt Gingrich, Alan Greenspan og Ronald Reagan. Alle har i betydelig grad bidratt til hans triumf.

Skål for Reagan!

Av Reagan har Clinton lært kunsten å kommunisere direkte med velgerne og ikke få sitt budskap filtrert gjennom presse og kringkasting. Lederen for det han selv kalte republikanernes «revolusjon», Newt Gingrich, har som majoritetsleder i Representantenes hus ført en ekstrem høyrepolitikk og lagt sentrum åpent for Clinton, som ikke nølte med å overta denne strategisk sett viktigste posisjonen i det politiske landskapet.

Av ARVID BRYNE
NEW YORK (Dagbladet): Den tredje republikaneren Clinton har god grunn til å takke, er den mektige sentralbanksjefen Alan Greenspan. Det var Greenspan som i 1993 overbeviste Clinton om at den politiske belastningen høyere skatter ville medføre, langt på vei ville bli oppveid av gevinsten av et redusert budsjettunderskudd. Clinton har hatt en urokket tillit til det som her kalles styreformannen for De føderale reserver. Derfor kan han nå stolt slå i bordet med en enestående økonomisk utvikling de siste fire årene: Kontinuerlig vekst, rekordlav inflasjon, over ti millioner nye arbeidsplasser og det laveste budsjettunderskuddet på ti år.
Derfor kan Clinton også spørre som Reagan gjorde i 1984, om folk har det bedre i dag enn for fire år siden og vite at svaret er et rungende ja. Derfor synes angrepene fra Dole og Ross Perot på presidentens karakter og moral å prelle av. For her, kanskje mer enn noen andre steder, er lommeboka det viktigste politiske argumentet.
Men - i hvert fall her i New York - er dette den merkeligste valgkamp noensinne. Det som i innspurten fram til valgdagen den første tirsdagen i november pleier å være en fest med musikk og konfetti, enorme folkemøter med hundretusener av tilhørere, plakater og iøynefallende meningsytringer på støtfangere og bilenes bakruter - alt dette er totalt fraværende. Mine streiftog rundt i millionbyen de siste tre dagene har knapt gitt noen funn som sier at et presidentvalg er like rundt hjørnet.
Det skyldes at det i denne delen av landet ikke er noen valg av lokal interesse. Ingen senator er på valg, ingen guvernør, ingen borgermester. 14 av byens kandidater til Representantenes hus søker riktignok nytt mandat, men det store flertall synes gå til dekket bord. En annen årsak er at New York by nå oppfattes som så sikkert Clinton-land at verken demokrater eller republikanere finner det bryet verd å pumpe penger i det som synes opplagt.
Derfor er det ikke blitt noe av det store folkemøtet i tekstildistriktet på Nedre Manhattan som har vært en tradisjonell folkefest siden 1960. Da samlet John F. Kennedy godt over 200 000 tilhengere i krysset mellom 37. gate og Sjuende Aveny. Nesten like mange jublet for George McGovern i 1972 og Jimmy Carter i 1976. Til og med Walter Mondale opplevde en av sine største triumfer her da nærmere 180 000 møtte fram for å høre hans budskap i 1984.
Demokratene i New York pleier ha sin valgvake i byens største ballsal på Sheraton hotell. I år har de bestilt et lite kjellerlokale. Republikanerne her i byen har ingen planer om noen feiring valgnatta. Men bare rett over Hudson River, i New Jersey, er entusiasmen og engasjementet på et helt annet nivå. Her er tusener av frivillige valgarbeidere i arbeid omtrent døgnet rundt for å sikre flertall for sine kandidater i et senatsvalg som er det skitneste og mest brutale noensinne.
Den viktigste arenaen er i år mer enn noen gang før, fjernsynet. Utslitte reportere som følger Doles 96-timers maraton, rapporterer til siste slutt, uten at det gir utslag på meningsmålingene. Ikke fullt så slitne reportere følger Clintons Air Force One og forteller at presidenten til og med har overtatt Ronald Reagans poetiske favorittuttrykk fra 1984: Det er morgengry i Amerika.
Men få - om noen - husker lenger at Reagan hadde overtatt mesteparten av sin retorikk fra demokraten Franklin D. Roosevelt.

© Dagbladet