Planleggingsminister Terje Rød Larsen snublet i norsk innenrikspolitikk da han skulle legge ut om sine geopolitiske vyer på AUFs togtur i helga.

Geopolitisk togtur

Jo visst måtte det gå slik: En internasjonal prosjektmaker som Terje Rød Larsen i en regjering som signaliserer vilje til å se litt annerledes på Norge og verden måtte ende i de solideste innenrikspolitiske snubletrådene. Nå får han på pukkelen av alle representanter for den riktige tanke og den tradisjonelle politikk.

Av GUDLEIV FORR
Denne gangen er det ja-siden i EU-debatten, der utenriksminister Bjørn Tore Godals ektefelle er leder, som reagerer på at statsråd Rød Larsen antydet at det kanskje var en fordel for Norge som aktør på den internasjonale scene at vi står utenfor EU-systemet. Uttalelsen vil naturligvis bli brukt for det den er verd av nei-siden.
Men vi kan nok også med stor grad av sikkerhet regne med at Aftenposten på lederplass gir uttrykk for tanker som blir tenkt i UD-systemet når avisa på lederplass advarer den nye regjeringen mot geopolitisk stormannsgalskap. Det er i de nære områdene vår sikkerhet blir bestemt, ikke på Betlehemsmarken og slett ikke blant tutsier og hutuer på det afrikanske kontinentet. At Høyres Kristin Clemet blander seg inn i familiedramaet er vanskeligere å skjønne. Hun er jo selv en slags Terje Rød Larsen som gjerne vil tenke fritt og høyt.
· · Men slik kan altså en liten bemerkning på en kort tog³reise skape røre i de mest innestengte kroker hvis man ikke har alle innenrikspolitiske følehorn på plass. Det er det en viss tradisjon for i norsk politikk. Det var under en tilsvarende utflukt at daværende finansminister Per Kleppe sporet av kommunevalgkampen for Arbeiderpartiet i 1979 med en bemerkning om behovet for rentetak. Så om NSB får godt skussmål for sikker befordring, er det åpenbart forbundet med betydelig fare å være aktiv politiker på Dovrebanen selv om det nedlegges alkoholforbud på strekningen før Dombås.
· · Terje Rød Larsen tråkket nemlig inn i et spenningsfelt som går tvers gjennom utenrikstjenesten og dermed norsk politikk: tradisjonalisme mot geopolitikk. En ny situasjon er etablert, og statssekretær Jan Egeland er paven i den nye katedralen som nå hvelver seg over UD, mens Terje Rød Larsen er dens mest maktfullkomne kardinal. Og selv om Rød Larsen ender alle sine intervjuer med at «... jeg er ikke utenriksminister», utgjør han sammen med Egeland det maktsentrum som setter det nyrike Norges geopolitiske vyer ut i livet i regjeringen Jagland.
· · Egeland og Rød Larsen er som skapt for dette. De har forberedt seg gjennom en lang ungdom til opptreden på den geopolitiske scene. Jan Egelands magisteravhandling het Impotent superpower, - potent small state», mens Rød Larsens het «Det kontekstuelle mennesket». Til sammen gir jo dette en intellektuell slagkraft som må få geopolitiske følger.
· · Der går to linjer i norsk utenrikspolitikk helt siden landet ble tildelt ansvaret for nobelprisen: den snusfornuftige interessepolitikk mot den nestekjærlige idealpolitikk. Det utenrikspolitiske etablissement har ivaretatt interessene til sjøfart og eksport, og i etterkrigstida til de realpolitiske mulighetene under den kalde krigen. Men idealpolitikken kan telle skikkelser som Fridtjof Nansen, Halvdan Koht, Halvard Lange, John Lyng, Knut Frydenlund, Johan Jørgen Holst og Thorvald Stoltenberg blant sine målbærere. De som var utenriksministrer levde med og tok opp i seg spenningene mellom de to retningene.
· · I dag er forutsetningene bedre enn noen gang for den idealpolitiske linjen. Sosialdemokratisk solidaritet og kristen nestekjærlighet flyter sammen og organiseres gjennom u-hjelp, pressgrupper og organisasjoner der dyktige, kompetente og tillitvekkende folk står parat til innsats. Samtidig er Norge blitt en oljenasjon som flommer over av penger, og det er ro om de viktigste dimensjonene i de tradisjonelle utenrikspolitiske stridsspørsmål: Sikkerhetspolitikken ligger i en lun havn, og EU er avgjort. At vi står utenfor EU er selvsagt en dimensjon i dette, men det er nok mer usikkert hva det betyr enn Terje Rød Larsen ga uttrykk for under togturen. I tillegg har landet vårt fått innvandrere fra alle kontinenter som minner oss om at Norge er et land i verden.
· · Situasjonen kaller på de store grep. Og sannelig: De har jo lykkes i stor grad. Vi står i fremste rekke i Midtøsten, i Guatemala, på Sri Lanka, i Sudan og Bosnia. Men den som skal manøvrere på de store verdenshav må også vite hvor de hjemlige skjær ligger. For hva hjelper det en mann om han vinner den hele verden, men sporer av under en togreise gjennom Stange?

© Dagbladet