Demokratiets ryggmargsreflekser fungerte ikke da danske politikere ikke ville motta Salman Rushdie. Regjeringen ble paralysert av rådene den fikk fra overvåkingspolitiet.

Paralyserte politikere

Onsdag kommer Salman Rushdie til København for å motta EUs litteraturpris - Aristeon-prisen. Besøket gjennomføres etter en av de ynkeligste episodene i Nordens politiske historie, men det går ofte galt når politikere følger skjulte råd fra de hemmelige tjenestene.

Av HARALD STANGHELLE
Hvordan kunne det skje? Hvorfor gjorde den danske regjeringen knefall for en trussel fra presteregimet i Teheran? Forklaringene spriker fra påstand om generell politisk feighet til redsel for nedgang i eksporten av dansk fetaost til Iran. Få har analysert det danske overvåkingspolitiets (Politiets efterretningstjeneste - PET) rolle i denne varianten av Rushdie-saken.
· · Avgjørelsen om å avlyse Salman Rushdies besøk i Danmark ble tatt under et møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg 10. oktober. Der deltok stats-, utenriks-, justis- og forsvarsministeren sammen med lederne for Politiets efterretningstjeneste og Forsvarets efterretningstjeneste. Under møtet opplyste PET-sjefen, Birgitte Stampe, at det forelå en helt konkret drapstrussel mot Salman Rushdie i forbindelse med hans Danmark-besøk. Slik den hemmelige informasjonsbørsen fungerer, er forutsetningen at kilden ikke kan røpes, det er de danske politikerne som må ta risikovurderingen: Hva betyr dette for oss?
· · Svaret ble et nei til Rushdie. I det lukkede rom sto det klart for Danmarks ledersjikt at et mulig ansvar for en myrdet Salman Rushdie ble for stort.
Sjelden ser vi et tydeligere eksempel på politikere som feilberegner sitt publikum: Reaksjonene ble enorme. Feigheten ble for tydelig. En protestenes prosess førte til at den danske regjeringen måtte omgjøre sin beslutning. Det er et sunnhetstegn.
· · Tankekorset er at vi har fått demonstrert hvor svake de demokratiske ryggmargsrefleksene er under en spesiell type press. For den danske Rushdie-avgjørelsen ville vært helt utenkelig dersom den hadde skjedd i et forum der problemene og motforestillingene fantes i et åpent samfunnsrom. Den danske beslutningskatastrofen skjedde fordi man lånte øre til hemmelige råd i det lukkede rom - slik har vi fått en sjelden demonstrasjon av de hemmelige tjenestenes makt og utilstrekkelighet.
Utilstrekkelighet fordi det danske overvåkingspolitiet ikke makter å se sine råd i et større samfunnsmessig perspektiv, ikke nødvendigvis fordi risikovurderingene er for dårlige.
· · Det er like fascinerende som skremmende å se hvordan den danske overvåkingstjenesten maktet å gjøre landets politiske ledelse til medsammensvorne. De hviskende råd, de hemmelige kilder, det lukkede rom - politikere som inviteres inn til en medvitersk ansvarlighet. Mer eller mindre enkle politikersjeler opplever gleden ved å være medviter til det absolutt hemmelige paret med frykten for å ta en gal beslutning. Politikerne inviteres inn i samfunnets mest lukkede rom - det er i den innerste vinkjeller i samfunnshuset vi befinner oss.
Det mytiske og mystiske ved situasjonen lammer de demokratiske ryggmargsrefleksene. Politikerne paralyseres, og vi andre får demonstrert de hemmelige tjenestenes makt.
· · Lund-kommisjonen er full av eksempler på hvordan den hviskende makt utøves også her i landet. Og fra vår nære politiske historie vet vi hvordan også norske politikere lar seg paralysere i møtet med de hemmelige tjenestene. Vi ser en slags skrekkblandet fryd overfor det mystiske ukjente, blandet med uvitenhet og redsel for å gjøre noe galt.
Vi kjenner det fra daværende utenriksminister Svenn Strays pinlige handlingslammelse i forbindelse med opptaket av den spionmistenkte Arne Treholt på Forsvarets Høgskole. Vi så det da et par staute, men meget spesielle tidligere etterretningsoffiserer overbeviste Høyre-ledelsen om at Trond Johansen var iscenesetter av en storstilt politisk konspirasjon - en påstand Lund-kommisjonen dreper.
· · Men vi har også sett politikere som ikke lar seg lure av de halvkvedede visers spill, som f.eks. da Gro Harlem Brundtland blankt avviste overvåkingspolitiets «opplysninger» om at Jørgen Kosmo skulle være innblandet i Bach-pyramiden.
Alt dette er lærestykker i møtet mellom det politiske ledersjiktet og de hemmelige tjenestene. Danmarks Rushdie-skandale bør bli stående som et skrekkens eksempel på hvor lett det er å sette demokratiets grunnregler ut av spill.

© Dagbladet