Den umulige biografien

Av FREDRIK WANDRUP
Er den tradisjonelle biografien, som følger mennesket fra fødsel til død, en sjanger som bør kastes på historiens skraphaug? Biografien er tema på et seminar ved Nordisk institutt i Oslo denne uka. Seminaret røper en økende akademisk interesse for både selvbiografien og biografien som sjangrer med litterær egenverdi.
· · Forfatterens «død» er blitt erklært av forskere og filosofer flere ganger opp gjennom vårt århundre. Både nykritikere, strukturalister og dekonstruksjonister har rettet oppmerksomheten mot teksten, isolert fra den som har skrevet den. Samtidig har stadig flere biografer skrevet om diktere i bøker som skildrer livet som noe oversiktlig og kronologisk, mens filosofiske strømninger betrakter tilværelsen som disharmonisk og uforklarlig.
- Biografisjangeren synes å være uberørt av innsikter som undergraver alt den tar for gitt, sa professor Hans H. Skei i går. - Det er nesten ubegripelig at det skrives totaliserende biografier, ettersom harmoniseringen er en konstruksjon.
· · Skei mente likvel at det var på tide at man åpnet for biografiske tekster igjen.
- De gode biografiene bidrar både til forståelse av menneskene og av verkene, mente han. - Å bruke en forfatterbiografi ved tekstanalyse er å bruke en av mange mulige tekster til en av flere mulige tolkningsmuligheter.
Skei belyste den konflikten som har oppstått rundt biografien: På den ene siden umuligheten av å rekonstruere et levd liv gjennom en tekst. På den andre siden muligheten for at biografiske opplysninger kan bidra til å forklare og forstå en litterær tekst.
· · Spørsmålet om det er mulig å skrive en biografi som ikke egentlig er en fiksjon, står åpent. Men det er hevet over tvil at det er mulig å utgi biografier. Også denne høsten er full av dem: Camilla Collett, Alexander Kielland, Nils Henrik Abel, Henrik Ibsen, alle skrevet i en mer eller mindre utadvendt form. Og i ly av disse: Mer uortodokse forsøk, som Stephen Waltons bok «Ivar Aasens kropp», eller Martin Nags biografi «Sigbjørn Obstfelder - uro og skaperkraft», full av ekspressive kast, nye kilder og særegne innfallsvinkler.
· · Før eller seinere må de litterære vitenskapsmenn oppdage spennvidden i den norske dikterbiografien gjennom de siste 12 åra. Det påfallende ved disse bøkene er ikke likheten mellom dem, men de store innbyrdes forskjellene. Eller som Hans H. Skei uttrykte det:
- De er ikke på nivå med Francis Bull i kunnskap og oversikt. Men de gjør det samme.

© Dagbladet