Vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte har ført til sterke reaksjoner på Kirkemøtet i Bergen. Både Arbeiderpartiet og kirken burde nå innse at tida for samrøret mellom stat og kirke er over.

Biskopens medalje

Etter noen år i fordragelighet er Arbeiderparti-staten igjen i ferd med å komme i en alvorlig konflikt med kirken. Det er ikke overraskende, for det kirkelige og sosialdemokratiske prosjektet som synes å ha som mål å både være religionens venn og statens venn innenfor samme system, styrt av Arbeiderpartiet, var og er i realiteten en eneveldig tanke som for lengst burde ha vært stedt til hvile.

Av DAG KULLERUD
I 1798 fikk eneveldets fremste geistlige representant, biskop Nicolai Edinger Balle, en medalje med innskriften «Religionens venn - Statens venn». Balle legemliggjorde det eneveldige ideal der religionen, det vil si kristendommen, og staten var sammensmeltet til ett og der et skille mellom stat og kirke var en utenkelig tanke, bortsett fra hos noen få kulturradikalere i København.
· · Det er viktig å minne om at dagens statskirkeordning har sin rot i eneveldet, fordi det gjør det lettere å se at den aktuelle konflikten, sendt med ilbud fra Ap's landsmøte i Oslo til Kirkemøtet i Bergen, er en arv vi ikke lenger burde være belastet med i dagens flerkulturelle samfunn. Når Arbeiderpartiets landsmøte med rette og med makt, kan utfordre Kirkemøtet, kommer det av at vi fortsatt har en grunnlovsparagraf som knytter staten til et bestemt religionssamfunn, slik som vi ellers for det meste finner i muslimske statsordninger.
· · Landmøtets vedtak om at homofile ikke skal diskrimineres ved kirkelige ansettelser og at likestillingsloven skal gjelde i kirken, dreier seg med andre ord vel så mye om noe annet, nemlig forholdet mellom stat og kirke. Det er ikke utenkelig at konsekvensen nå blir at kirken går en ekstra runde med seg selv slik biskop Andreas Aarflot har foreslått. Landsmøtevedtakene kan ha åpnet øynene for mang en geistlig og leg om at det har sin begrensning å forsøke å administrere seg til stadig større frihet og uavhengighet i forhold til staten. Før eller siden må det ende i en konflikt, eller i det minste et spørsmål om penger. Det ville være en fordel og utvilsomt det mest ryddige at denne saken kom opp på sine egne premisser og ikke hele tida som en konsekvens av andre saker, som i seg selv kan være viktige og alvorlige nok.
· · Det kirkelige reformarbeidet er kommet langt og dagens statskirkeordning er selvsagt langt fra den eneveldige. Det er en interessant iakttakelse at kirkens tiltagende frihet har skjedd mens den har fått en tilsvarende mindre innflytelse i samfunnslivet. Samtidig kan det synes som om motsetningene innad i kirkelandskapet er blitt mindre, organisasjonsmessig uttrykt ved at de store organisasjonene sliter med synkende medlemstall. Geilo-møtet med organisasjonshøvdingene er historie. Det er Kirkemøtet som nå er blitt arenaen og den samlende kraften. Og ikke bare det, legg merke til det første svaret fra Kirkemøtet i Bergen på Ap-landsmøtets vedtak: - Vedtakene viser manglende respekt for et trossamfunn! Både geistlig og leg bruker nå oftere ordet «trossamfunn» i retorikken; trossamfunn på linje med andre?
· · Problemet er at Den norske kirke i det norske systemet ikke er et trossamfunn som de andre, den er noe mer og dette bør både kirken og Arbeiderpartiet ta på alvor i stedet for å skjule at det er denne medaljen de bærer med seg på innerlomma.
· · Vårt statskirkesystem er for så vidt liberalt i den forstand at det tillater statsstøttet fritenkeri og statsfinansierte konkurrerende religioner, men reell likestilling er det ikke snakk om, og det burde vi ha i en moderne flerkulturell stat. Det betyr ikke å gi opp, eller å gi avkall på, vår norske tradisjon og arv på det religiøse området, snarere å ta vare på det beste fra denne arven. Måtte utvekslingen av «noter» mellom Ap-landsmøtet og Kirkemøtet være slutten på et system som tilhører fortida - som Balles medalje.

© Dagbladet