Moderniseringen av Arbeiderpartiet endrer vilkårene for de radikale kreftene i norsk politikk. I særlig grad er SV satt i spill på den politiske rulett.

Den tredje vei
Valget neste år vil bli et av de viktigste i SVs historie. Den iboende sprengkraften i partiet mellom Solheim-fløyen og tradisjonalistene utfordres både fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet. SV-ledelsen leter etter en tredje vei mellom markedskapitalisme og sta distriktskonservatisme. Det produktet skal verken bli lett å skape eller å selge.

Av JOHN OLAV EGELAND
I nyere norsk historie har det radikale Norge bestått av tre komponenter: Sosialdemokratiet, venstresosialismen og den reformvillige borgerlighet. Forholdet mellom disse grupperingene har bare unntaksvis vært kjærlig, men i det minste har posisjonene hatt en slags klarhet. Det har vist seg i vilje til planøkonomi og offentlig styring, bastante motsetninger i utenriks- og alliansepolitikken og et delvis fellesskap i kultur- og livssynsspørsmål.
· · Nå er landskapet endret. Det som springer lettest i øynene er selvfølgelig Senterpartiets nye «ødemarksradikalisme» - det bastante forsvar av distriktsinteressene på et slags antikapitalistisk grunnlag. Kulturelt er denne retningen mer i slekt med Hamsun enn Marx, men retorisk tar den i bruk arbeiderbevegelsens gloser og paroler. Arbeiderpartiets fornuftsekteskap mellom marked og velferd bidrar til å forsterke de nye frontene.
· · Det er i denne situasjonen at SV må finne seg sjøl - igjen. Problemet er at det ikke bare er de politiske motsetningene som har endret seg. Det har også hegemoniet i debatten. På 60-, 70- og deler av 80-tallet hadde venstresida liten formell innflytelse i det norske samfunnet. Ikke var de interessert i det heller. Men det politiske, akademiske og kulturelle venstre spilte en betydelig rolle som premissleverandør til samfunnsendringene. Det kunne bl.a. skje fordi Arbeiderpartiet hadde en sterk og aktiv venstrefløy.
· · I dag er rollene langt på vei byttet. Det som er igjen av radikal intelligentsia i Norge, foretrekker i økende grad Arbeiderpartiet. Jaglands «norske hus» er selve kroneksemplet på dette. Hegemoniet i samfunnsdebatten skal erobres, byggets arkitekter skal hentes i landets fremste forskningsmiljøer. På dette marked byttes kunnskap mot makt og innflytelse.
· · I dag er SV i liten grad i stand til å møte den nye utfordringen. Den interne situasjonen i partiet er urolig og politikken uklar. Det skyldes bl.a. at partiledelsens eget moderniseringsprogram sliter i motbakke. Riktignok har SV klart å selge seg som et miljøparti, og denne profilen er oppfattet av velgerne. Men på andre områder går det tregere. SV framstår fremdeles som et livsstilsparti med furumøbler, rødvin og jazz. Sekterismen og maktvegringen er fremdeles kronisk i deler av medlemsmassen. Og Erik Solheim har til nå slitt tungt med å forklare at det norske samfunnet er inne i et teknologisk kvantesprang som krever ny radikal politikk. Det gjør ikke saken bedre at halve stortingsgruppa har frasagt seg gjenvalg, og at lederspørsmålet ikke er avklart.
· · Innenfor partiorganisasjonen er teori-sosialistene rundt Hans Ebbing og tidsskriftet Vardøger den viktigste torn i kjøttet. Denne opposisjonens særkjenne er høy historisk og teoretisk bevissthet parret med sterk uvilje mot de kompromissene som er nødvendige for å søke aktiv makt. Vardøger-klikken vil aldri kunne ta over SV, men har et slags suspensivt veto når det gjelder prinsipper og teorier. Mer viktig er at store deler av SVs vanlige medlemsmasse heller ikke mestrer at innflytelse krever mer enn å rope på høyere offentlige bevilgninger. De vil ha større brød og lengre pølser, men skjønner ikke at det er kostholdet som må legges om.
· · SV er det partiet som klarest har signalisert en positiv vilje til å delta i Jaglands husbygging. Partiledelsens teori er at SV vil vinne på dette nesten uansett hvordan det går med prosjektet. Hvis Jaglands dialog og rådslag får en rimelig grad av åpenhet og rom for kritisk tenkning, mener SV at det fører samfunnsdebatten nærmere partiets kjerneområder. Det gjelder i særlig grad i miljøpolitikken. Hvis prosjektet kjører av skinnene, blir det skapt grobunn for en effektiv opposisjon fra venstre.
· · Det er teorien. Men SV risikerer også å bli malt i stykker mellom et mer dynamisk Arbeiderparti og et hissig og venstre-retorisk Senterparti. Den tredje veien har aldri vært lett i norsk politikk.

© Dagbladet