Thorbjørn Jagland har et dramatisk problem dersom inntrykket av sosialdemokratisk tuskhandel får festne seg.

Markedsfikserne
Arbeiderpartiet beskyldes for å bygge ugjennomtrengelige allianser av makt. Som regel er beskyldningene riktige. Årsaken er både et langvarig fravær av opposisjon og utslag av en politisk arbeidsform.

Av ARNE O. HOLM
I tillegg virker politisk makt som fluepapir på den ambisiøse delen av det intellektuelle Norge. Reportasjene om statsråd Terje Rød-Larsen og FAFO har lagt nye elementer inn i forståelsen av det sosialdemokratiske maktovertak; sans for penger, løsaktighet i forhold til de formelle regler og aksjespekulasjon. Historien om FAFO avslører i tillegg næringslivets aktive bruk av norske sosialdemokrater.
· · To parallelle historier preger for tida nyhetsbildet. Den ene handler om hvordan Kjell Inge Røkke og RGI kjøper fiskeribedrifter og fiskeriressurser i Nord-Norge, kombinert med et stadig mer spennende forsøk på overta Aker - blant annet for å skaffe seg et norsk fotfeste.
Den andre historien handler om hvordan statsråd Terje Rød-Larsen viser seg å være en tradisjonell fikser, med sine egne substansielle behov som et viktig element.
· · Historiene hadde vært bare parallelle, hadde det ikke vært for et meget viktig krysningspunkt: FAFO.
Terje Rød-Larsens forhold til FAFO og FAFOs rolle i Fideco-skandalen er etter hvert velkjent. Vanskeligere er det å få øye på FAFO-sammenhengen i RGI-eventyret. På forunderlig vis er fagbevegelsen blitt RGIs fremste støttespiller - både i Aker og i fiskesamfunnet Melbu i Nordland.
· · I Melbu er de ansatte ikke bare ansatte, de er også eiere. Kjell Inge Røkke har ikke bare budt på aksjer i en fiskeribedrift, han har også fylt på med kroner til fagforeningstillitsmenn som etterpå kan kutte ned på boliglån, kjøpe nye biler eller bytte ut det gamle stereoanlegget og reise til Syden. Kampen om Melbu har derfor ikke vært en kamp om fiskeressursene i Nord-Norge, det har like mye vært en kamp om fagforeningsmedlemmenes lommebøker. Og hvorfor skulle de være annerledes enn tradisjonelle kapitalister?
· · I Aker er de tillitsvalgte opptatt av mer tradisjonelle ting: arbeidsplasser. Og nå kommer vi til FAFO. Gjennom LOs eget utredningsorgan har Orkla-sjefen Jens P. Heyerdahl store muligheter til å få det som han vil også der. For skarve tre millioner kroner i støtte fordelt over tre år har Jens P. Heyerdahl skaffet seg styreplass i FAFO. På styremøtene treffer han blant annet Yngve Hågensen, som i sin tur har avgjørende innflytelse i industripolitiske avgjørelser, som for eksempel striden om Aker og Melbu. Særlig betydningsfull er LOs oppkjøpsstøtte når oppkjøperen har adresse på De nederlandske Antillene og er lånefinansiert herfra til månen.
· · Men Jens P. Heyerdahl er ikke bare styremedlem i FAFO, han er også investor i RGI-systemet. Han er den mange tror vil kunne plukke opp restene av både Melbu og Aker når eller dersom RGI skulle sprekke i sollyset. Mye tyder på at det allerede er i ferd med å skje. I alle fall har aksjonærene uttrykt stigende bekymring.
· · Det moderne sosialdemokrati bekjenner seg til et fungerende fritt marked under demokratisk kontroll. Problemet er at både Terje Rød-Larsens handlinger, et resultat av suveren markedstilpasning, opsjoner og lånefinansiert aksjehandel, og det statsfinansierte FAFO som aktør, satte markedet i fare. De undergravde ikke bare tilliten, de undergravde i like høy grad muligheten for at det marked de bekjenner seg til og gjør bruk av, skulle fungere. Det var skjulte kanaler, vennskap og behovet for å bli politisk stuerene etter fadesen i Sør-Afrika som gjorde at Shell pøste millioner inn i Fideco, ikke markedet. Markedet hadde allerede på prøvesmakingsstadiet snudd ryggen til forsøket på å gjøre fisk til kjøtt. Derfor gikk Shell økonomisk på en smell.
· · Om Terje Rød-Larsen blir en god statsråd vet jeg ikke. Andre skal avgjøre om han fortsatt skal få sjansen til å prøve seg. Jeg vet bare at jeg kjenner igjen sporene fra skandalene hos motparten, fallskjermene og de hemmelige avtaler i NHO, når jeg nå betrakter den avkledde trikse-og fiksekulturen i deler av sosialdemokratiet. Det er lukta av maktmisbruk som nok en gang brer seg som tåkebanker i regjeringskvartalet.

© Dagbladet