I det ytre handler Terje Rød-Larsens problemer om rot, dårlig dømmekraft og penger som er tjent for lett. Under overflaten er større krefter i sving. Vi kan ane en ny mistillit mellom elite og folk.

Elitens fallitt
Skraper vi fiskeskjellene av Fideco-saken og prøver å sløye den, framstår Terje Rød-Larsen som symbol på et nytt utviklingstrekk i norsk politikk. I den grad folk blir forbannet i denne affæren, er det maktens nettverk som er drivkraft i forargelsen. Rot og penger i lomma kan kanskje tilgis. Men ikke hvis de nærer mistanker om at en ny klasse er i ferd med å ta over politikk og næringsliv. Det er en slik mistillit som nå kommer til syne.

Av JOHN OLAV EGELAND
Nøkternt sett er ikke Rød-Larsens opsjon og aksjehandel noen stor sak. Man kan med stor rett hevde at statsrådens innsats for fred i Midtøsten må telle mer i en total vurdering av hans person og politiske potensiale. Når saken likevel får slike dimensjoner, skyldes det at den berører selve sentralnervesystemet i norsk politikk i 90-åra. Folket aner at en ny politisk elite er under etablering, og de liker det ikke.
· · Det er snakk om en handlekraftig gruppe som består av halvgamle sosialdemokratiske politikere, spisser i næringslivet og noen av landets fremste forskere og akademikere. Her skjer det en ny sammenblanding av økonomiske og politiske interesser. Utgangspunktet for dette maktfellesskapet er det store hamskiftet det norske samfunnet er inne i. Vi skal ikke bare erstatte mekanikk med elektronikk, vi skal også etablere nye verdier og målsettinger. Dette er en tid hvor data-monopolisten Bill Gates kan se ut som århundreskiftets Einar Gerhardsen. I slike urolige tider skapes grobunn for mistillit og mistenksomhet.
· · Denne usikkerheten er ikke noe særnorsk fenomen. Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å se hva som skjer når den grunnleggende tillit mellom elite og folk blir borte. Politikken forfaller til forhandlinger mellom elitens fraksjoner, mens folket går til venstre eller kveiler seg opp i sofaen i protest. Dette er en tendens i hele den vestlige verden, klarest uttrykt ved at mindre enn halvparten av de amerikanske velgerne ville ta stilling til presidentkandidatene. For ikke å snakke om hvordan folket i Belgia reiste seg i massiv protest da det politiske etablissement prøvde å manipulere rettsvesenets behandling av barnemordene.
· · På denne bakgrunn er det dobbelt ironisk at det er Terje Rød-Larsen og hans medviterske sjef Thorbjørn Jagland som er kommet i skuddlinjen her hjemme. Den nye regjeringens viktigste grep er jo nettopp å komme den folkelige mistilliten i forkjøpet. Samråderett, rådslag og dialog skal pumpe ny energi inn i slitne politiske prosesser og institusjoner. Jagland er genuint bekymret for at den politiske interessen i økende grad frakobles partiene og fragmenteres i enkeltsaker og interessegrupper. Det eneste virkelig nye i regjeringens budskap har vært en ny tillitskontrakt mellom de styrende og de styrte. Nå er denne linjen i alvorlig fare, allerede før den er satt ut i livet.
· · Når tilliten mellom folk og elite blir skjør eller tynnslitt, får symboler økt betydning. Grensen mellom moral og moralisme viskes ut, og Speiderloven blir en tung politisk realitet: Man skal være ren i tanker, ord og gjerninger. Her ligger et av de mest iøynefallende problemer i politikken i vår tid. Det lille kan stå i veien for det store. Det gjelder å kunne kaste den første stein og vite at man er trygg for å bli steinet selv.
· · De skjerpede krav til moral i politikken kan eliten takke seg selv for. Og det gjelder på ingen måte bare de folkevalgte. Mange av næringslivets ledere mener f. eks. at de utelukkende har sitt mandat fra aksjonærene, og at samfunnet utenfor bare er plunder og heft. De henger i fallskjermen. Det er slik historiske bånd rives over og det norske fellesskapet oppløses i særinteresser. Konsekvensen kan bli at vi får politikere uten lyte eller kontur. Allerede har vi en statsråd som har vokst opp i Engerdal uten noensinne å ha smakt hjemmebrent. Men vil vi ha politikere som forveksler oppdraget med livet? Eller vil vi ha noen som tilstår at de har levd?
· · Da begår jeg en indiskresjon og påkaller dronning Sonja. Under et meget lukket møte i Oslo Redaktørforening for noen år siden hevet hun pekefingeren mot den delen av pressen som forfulgte prinsebarnas venner og venninner. I et kort øyeblikk kastet Sonja dronningkronen og framsto som kvinne og mor. Hun påpekte behovet for at kronprinsen som ung mann kunne omgås andre mennesker på en naturlig måte. Så sa Sonja til pressen: «Hvis han ikke får lov til det, må dere være klar over én ting: Da får vi ikke lenger noe kongehus!»
· · I den grad man nå skal trekke noen konklusjon av Terje Rød-Larsens økonomiske sidesprang, kan det bli: I politikken må det være sammenheng mellom liv og lære. Men verken liv eller lære må være så firkantet at det ikke kan leves eller forstås.

© Dagbladet