Anne Holt kan ikke unngå å lykkes i flyktningpolitikken, små justeringer er nok. Men fyller landets nye justisminister de andre tomrommene i «jussens hus»?

Holder du, Holt?
Statsministeren vil ha endringer i flyktning- og asylpolitikken. Det får han nok. Justisminister Anne Holt kan komme kritikerne i møte ved hjelp av små nyanseringer i departementets praksis. I justissektoren for øvrig står problemene i kø: hverdagskriminalitet, maktkamp i politiet og usikkerhet i kriminalomsorgen er bare tre av stikkordene. Holt må jobbe hardt hvis hun skal avruse de unge og berolige de eldre.

Av DAG SOLBERG
«Vi skal ha en rettferdig, humanistisk og solidarisk flyktningpolitikk,» sa Thorbjørn Jagland da han åpnet landsmøtet i Arbeiderpartiet i forrige uke. Han ba partiet, og formodentlig også folket, om å ta vel imot landets nye justisminister. Holt benyttet sjansen til å komme partiets flyktningopposisjon aldri så lite i møte.
· · Her har hun alle muligheter til å lykkes, selv om hun valgte å la regelrytter Øystein Mæland fortsette ved sin side. Stortingsflertallet kan hun ikke gjøre noe med, men hun kan justere departementets praksis, la være å foreta barbariske utkastelser på nattetid, kanskje supplere utlendingsavdelingen med en og annen humanist og sette en stopper for den rigide måten å tolke regelverket på. Slutter hun etter hvert å be om forståelse for at hun har sittet så og så kort tid i stolen, kan hun ta fatt på en lang og krevende jobb.
· · For i justissektoren for øvrig er uløste problemer mange. Jagland har et fromt ønske om at Anne Holt skal gjøre noe med narkotikaproblemet og den tiltakende voldsbruken blant ungdom. Hennes aller største problem er imidlertid hverdagskriminaliteten; ranene, innbruddene, forbrytelser som i økende grad forblir uoppklarte, fordi politiet enten ikke har ressurser til å prioritere dem eller bruker sine ressurser på andre områder av kriminaliteten. Folk flest liker ikke at politiet ikke har tid til å åstedsbefare tømte sølvtøyskuffer, ta imot signalement på kjente vaneforbrytere, enn si rett og slett fakke dem, sette dem bak lås og slå og få dem dømt.
· · Vaneforbryterne blir ikke færre, men flere, viste en undersøkelse som nylig ble lagt fram. Særlig øker antallet vaneforbrytere i yngre årsklasser. De som steller med strafferettspleien klør seg i hodene og lurer på hvor det blir av resultatene av skjerpede strafferammer. Rent bortsett fra at klokkertroen på straffens normative virkning svekkes også blant de mest ihuga strafftilhengerne i «jussens hus», betaler samfunnet først og fremst prisen for mange års manglende kriminalitetsforebygging. Den som stusser og forferdes over økende voldsbruk, har ikke lov til å glemme at voldsforebyggende arbeid blant barn og unge først har kommet på dagsordenen i de seineste årene, og ennå er det langt igjen. Norsk skoleverk driver for eksempel ingen opplæring om hjelp til voldsofre.
· · Rasjonaliseringen av politiet er en annen prosess Anne Holt møter store utfordringer i. Sju politikamre og lensmannskontorer er vedtatt sammenslått, og Justisdepartementet har planer om liknende prosesser i 30 andre byer og tettsteder. Dette går ikke smertefritt for seg. Og når Norsk Politiforbund og Lensmannsetatens Landslag blir ferdige med sin interne maktkamp og slår seg sammen til ett mektig fagforbund neste høst, får justisministeren mer å bryne seg på. Forgjenger Faremo klarte å holde politiets ansatte på tilnærmet strak arm. Det var godt gjort. Men sabelraslingen, streiketruslene og kampen for større ressurser innen politietaten blir ikke mildere i årene framover.
· · Sikringsreformen, kriminalreformen med lengst svangerskap her til lands, blir muligens vedtatt av Stortinget til våren. Ti år etter at arbeidet startet, har man da kanskje oppnådd noe med og for våre farligste fanger. Men et samfunn som i stadig større grad krever trygghet for de bedrestilte og hardere lut mot dem som truer tryggheten, kommer til å følge en selvpåstått humanist som Anne Holt med argusøyne. Det samme gjør jusliberalerne.
· · Holts myndige mutthet og offensive energi føyer seg mer inn i en slags tradisjon blant våre justisministrer. Men det er å håpe at Holts tilværelse som justisminister ikke blir som hentet fra hennes egne kriminalromaner. Virkeligheten er, på godt og ondt, atskillig mer spennende enn som så.

© Dagbladet