Blir Terje Rød-Larsen forfulgt av norske medier? Er det smålighet som gjør at hans navn er blitt en «sak»? Eller forteller «Rød-Larsen-saken» om medier som utøver sin funksjon som maktens korrektiv?

Planlegger i storm

Thorbjørn Jaglands politiske hvetebrødsdager er blitt et helt lite mareritt for statsministeren. Noen få dager med forventning og hyggelig oppmerksomhet ble etterfulgt av et intenst søkelys på Jaglands mest spennende regjeringsgrep, utnevnelsen av Terje Rød-Larsen til planleggingsminister. Hvorfor ble det slik?

Av HARALD STANGHELLE
Rød-Larsen-saken er ikke historien om det store maktmisbruket, kriminalitet eller grove politiske overtramp. Likevel hører historien hjemme i vårt offentlige rom. Den er blitt et sammenvevd lærestykke i forskjellen mellom liv og lære, og en illustrasjon til at ulike krav stilles til ulike samfunnsroller.
· · Terje Rød-Larsen er nok den som er mest overrasket over at han plutselig er blitt en «sak». Etter flere år i Oslo-kanalens brusende kjølvann der han glitrende og resultatorientert ble involvert i en politisk prosess som i løpet av tre år skapte et «nytt» Midtøsten, befinner Rød-Larsen seg i sentrum for en historie han trodde var glemt. For gjennom journalisten Arne Eriksens arbeid var mange av hovedtrekkene i det som i dag er Rød-Larsen-saken tidligere kjent - uten at det førte til mediestorm og politiske prosesser.
· · Saken fikk en ny dimensjon da Terje Rød-Larsen gikk over terskelen til den norske maktens sentrum, og ble statsminister Thorbjørn Jaglands sentrale planlegger av nyskapningen «det norske hus».
Det er da det blir viktig for mediene å granske Terje Rød-Larsens nettverk, hans tidligere praksis, hans forhold til den vanskelige liv-lære-problematikken, og ikke minst studere hvordan han takler de vanskelige spørsmålene han nå konfronteres med.
Det er andre krav som stilles til maktutøveren Terje Rød-Larsen enn dem som stilles til fredsmekleren ved samme navn. Ikke nødvendigvis mindre krav, men det er helt andre sider av samfunnsaktøren Rød-Larsen som vektlegges.
· · Egentlig er spørsmålet innlysende, men når mediene nå kritiseres for å ha rettet et altfor skarpt søkelys mot vår nye planleggingsminister, er det likevel naturlig å stille det:
Hvem i all verden er det riktig og legitimt å rette søkelyset mot hvis den som er utpekt til å lede Norges absolutte maktsentra skal slippe medienes nærgående interesse?
· · Det er nær sammenheng mellom posisjon og graden av offentlig søkelys. Like nær sammenheng er det mellom posisjon og hva som aksepteres: Torstein Molands Airbus-transaksjoner ville aldri blitt en stor offentlig sak dersom han hadde fortsatt som Norske Skog-direktør, men hans uløste skattesak ble umulig for ham som sjef for Norges Bank. Kværner-direktør Diderik Schnitlers opsjoner var relativt uinteressante helt til de ble knyttet til en NHO-sjef som mante lønnstakerne til moderasjon. Og Per Ditlev-Simonsens uenighet med skattemyndighetene var en privatsak helt til skipsrederen ble Oslos ordfører.
Det er et spørsmål om liv og lære, men det er også et dypere spørsmål om hva som kreves av dem som søker samfunnets høyeste tillitsverv.
· · Norske medier er nok preget av vår puritanske, sosialdemokratiske tradisjon når søkelyset rettes mot forskjellen mellom liv og lære. Slik gjenspeiler mediene en grunnholdning i den norske folkesjelen.
Samtidig har Rød-Larsen-saken indirekte fortalt et budskap om en annen form for puritanisme hos norske medier: Når søkelyset rettes mot en ny regjering, er det ikke privatlivets innerste sfære som brettes ut, men økonomi og tidligere beslutninger. Det er et sunnhetstegn.
· · Jeg tror på ledere som har et stykke levd liv bak seg. Derfor håper jeg vi aldri får medier som saumfarer våre politikeres privatliv. Vi ønsker ikke et amerikansk system der et seksuelt sidesprang femten år tidligere er et sentralt valgkamptema. Samfunnets ledere må få ha sitt mer eller mindre vellykkede privatliv i fred.
· · Det betyr journalister og redaktører som beskytter de grensene vi i dag har. Men dette betyr ikke medier som lar være å tegne et mest mulig komplett bilde av samfunnsaktøren bak politikeren. Det er verken smålig eller forfølgelse - det dreier seg om medienes samfunnsrolle. Altfor sjelden ser vi den utøvd så presist som i Rød-Larsen-saken.

© Dagbladet