Britisk humor? Yes please!
Av SINDRE HOVDENAKK
LONDON (Dagbladet): Det er blitt sagt at hensynsløshet er en naturlig del av den britiske nasjonalkarakteren. Høstens jubileumsutstilling med det satiriske ukebladet Private Eye gjør lite for å motbevise påstanden.
- Mamma, hva er vår egentlige rolle her i livet?
- Å selge aviser, kjære.
· · Replikkvekslingen mellom prins Charles og hans mor dronningen er blant de mange illustrerte klassikere du nå kan nyte hvis du finner veien til Londons National Portrait Gallery. Fram til 5. januar viser museet et utvalg høydepunkter fra ukebladets 35-årige historie. En historie som blant annet forteller hvordan bitende satire, tørre poenger og ubarmhjertige tegninger til sammen kan spille en avgjørende politisk og journalistisk rolle i det offentlige teater.
· · Historien om Private Eye er historien om journalistiske og kunstneriske virkemidler rendyrket til sjangermessig fullkommenhet - i hvert fall på gode dager. Da en gruppe Oxford-studenter i 1961 begynte å gi ut egne vitser og tegninger, trykket under det hjemmesnekrede tittelhodet Private Eye, var det nok for manges vedkommende vel så mye kunstneriske som journalistiske ambisjoner som lå bak. Blant grunnleggerne den gang finner vi blant andre skribenten Auberon Waugh, sønn av sin far Evelyn.
· · Men satiren er i sin kjerne kritisk, og det ligger derfor i sakens natur at Private Eye ganske snart videreforedlet den tilsynelatende uforpliktende humoren til en journalistisk arbeidsmetode. Derfor har bladet gjennom de fire siste tiårene også praktisert sin egen form for avslørende journalistikk - et av mediefagets mest prestisjefylte områder. I dag er det få britiske politikere som ikke på et eller annet tidspunkt i sin karriere risikerer å bli latterliggjort i bladets spalter. Politikerhets blir et mildt uttrykk i denne sammenheng.
· · Bladets grunnleggere var usedvanlig heldige med timingen da de fant på å lansere Private Eye på begynnelsen av 60-tallet, like før Swinging London begynte å riste på hoftene. Både kulturelt og politisk var det mange som var mer enn klare til å le av det etablertes latterligheter.
Likevel, all journalistisk heder til tross, det er fremdeles som om det hviler en litt uutluftet eim av sur tweed, flassete brilleglass og lunkent øl over dette bladet. En type erkebritisk innadventhet og innforståtthet som nok kan hindre den helt umiddelbare jubelen hos en utenforstående leser. For vel er engelsk et verdensspråk. Men det er nok lenge igjen til engelsk humor blir verdenshumor.

© Dagbladet