Den danske regjeringen går vaklende inn i forhandlinger om neste års budsjett. Rushdie-saken har tappet den for nesten all autoritet.

Dansk tragikomedie
Den danske regjeringens behandling av forfatteren Salman Rushdies besøk var en politisk tragedie, blottlagt for hele verden. Nå kan forhandlingene om neste års finanslov, statsbudsjettet, ende i en komedie. Den tragikomiske hovedrollen har statsministeren selv, Poul Nyrup Rasmussen.

Av DAG KULLERUD
Saken er nemlig den at budsjettets skjebne til slutt kan bli lagt i hendene til dansk politikks løsgjenger, klovnen og anarkisten Jacob Haugaard. Det er ikke lenger bare teori at den selvbevisste finansminister Mogens Lykketoft kan komme i en situasjon der han må nedlate seg til å forhandle med Haugaard for å få budsjettet igjennom. Klovnens ene stemme kan bli avgjørende, men regjeringen vil trolig gå av før Lykketoft og Nyrup Rasmussen i fullt flomlys må krype inn på Haugaards kontor på Christiansborg. Skjønt, de danske sosialdemokratiske lederne synes å være i stand til å gjøre det meste for å beholde makta. Hvordan er den danske regjeringen kommet i en slik situasjon?
· · Det er flere forhold her, men statsministerens tapte autoritet etter Rushdie-saken har økt venstresidas appetitt på politiske gevinster, mens høyresida representert ved Det konservative folkeparti og Venstre har funnet tilbake en samarbeidstone som er stemt for felles regjeringsmakt. Det siste er vesentlig, for i fjor lyktes det finansminister Mogens Lykketoft å inngå et budsjettforlik med De konservatives leder Hans Engell i siste time. Den borgerlige opposisjonen var dermed splittet. Engell var den ansvarlige, den som søkte å få borgelig politikk igjennom, mens Venstres leder Uffe Ellemann-Jensen ble sittende utenfor, og hylte som en såret hund.
· · Søndag kunne Jyllands-Posten avsløre hvordan Lykketoft og Engell i nesten hele år har forhandlet om en ny skatteplan som skulle flytte på mellom 30 og 40 milliarder kroner. Forliket i fjor så med andre ord ut til å fortsette i et samarbeid som kunne vare i lang tid framover. Lykketoft og Engell møttes i felles bekymring over dansk økonomi som har stanset helt opp. Prognoser viser at underskuddet på de offentlige finanser vil bli fordoblet til over ni milliarder i 1997.
· · Men nesten samtidig som disse forhandlingene ble offentlig kjent, ble de brutt. Uffe Ellemann-Jensen lyktes med å slå en kile i samarbeidet, og likeså fikk Engell store problemer fra sitt eget bakland, ikke minst fra tidligere statsminister Poul Schlüter, som anbefalte sine partifeller å felle regjeringen jo før jo heller. I dette skjerpede klimaet kom Rushdie-saken. Engell begynte å få det travelt med å distansere seg fra regjeringens favn: - Det er en god og gammel regel at man ikke skal inngå forlik med en upopulær regjering, sa han nylig. Uffe og Engell er i ferd med å finne hverandre, og et nyvalg vil temmelig sikkert bringe dem til makta.
· · Nettopp det er venstresidas problem. Hvor langt skal de tyne Lykketoft når han nå kommer til dem? Sosialistisk Folkeparti gir nok sitt ja. Derimot er det usikkert hva partiet helt til venstre, Enhedslisten, vil gjøre. På årsmøtet i helga var det enighet om at prisen for en støtte må bli høy. Det er for eksempel ikke snakk om å kutte i hjelpen til de arbeidsledige, og det er akkurat det som ville ha vært et av punktene i et forlik med De konservative. Lykketoft må altså endre på budsjettet på vesentlige punkter når han i disse dager snur seg til venstre. Det er et åpent spørsmål om han klarer det og samtidig får med seg Centrum-Demokratene, som tidligere har gjort det klart at partiet ikke vil regjere på venstresidas nåde.
· · De fleste observatørene på Christiansborg heller til at Enhedslisten kommer til å stemme blankt. Dermed redder regjeringen seg med SFs stemmer. Stemmer Enhedslisten imot, og det er ikke usannsynlig, må Poul Nyrup Rasmussen og Lykketoft snakke med Haugaard. Den ydmykelsen kan bli for stor, og Haugaard kan faktisk selv komme til å stemme nei. Selvsagt ikke uten først å ha laget ballade ut av det hele. I så fall vil denne høsten bli stående som en tragikomedie i dansk politikk.

© Dagbladet