Kombinerte øvelser
Av ANDREAS WIESE
Våren 1998 kommer firebindsverket «Norsk sakprosas historie». Verket er hovedmålet til det store forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, og kan også ses på som et forsøk på å gi den norske fag- eller sakprosaen noe av den status skjønnlitteraturen hittil har fått nyte alene i den norske offentligheten.
Men skal et verk om sakprosa konsentrere seg om det som skiller sakprosa fra skjønnlitteratur, for slik å markere en egen identitet? Eller bør fokuset rettes mot de elementer som binder sak og diktning sammen, slik at statusforskjellen mellom faglitteratur og fiksjon utviskes ved likhet snarere enn forskjell?
· · Mens vi venter på svaret, gir Universitetsforlaget ut årvisse artikkelsamlinger om sakprosa, redigert av forskningsgruppa. I går ble årets bok, kalt «Forbildets forbilder» lansert med frokost på presseklubben Tostrupkjelleren - et lokale som ellers sjelden nevnes som saklighetens hjemmebane.
· · Her presenterte Arild Stubhaug - selv lyriker og fagforfatter - sin enqu�ete over norske forfatteres forbilder. Stubhaug har spurt både sakprosaister og skjønnlitterære forfattere om hvilken måte andre tekster har påvirket måten de skriver på. I tillegg spurte han dikterne om hovedvekten av deres lesning lå på skjønnlitteratur eller sakprosa.
· · Undersøkelsen viser både kjærlighet til stil og litterære grep hos sakprosaistene, og en sterk interesse for fagprosa hos dikterne. Forfatterforeningens formann, Thorvald Steen, tilkjennega mer enn gjerne fra sin plass i panelet at to av hans yndlingsforfattere var faglitterære: nevrologen Oliver Sacks og vitenskapsessayisten Steven Jay Gould.
· · Fra den andre siden kunne sakprosaisten Gunnar Sivertsen fortelle hvordan han hadde bygd sin artikkel om utviklingen og praksisen innen vitenskapelig publisering opp som en kriminalgåte: jakten på signaturen «Fossa SD». Bak signaturen skjulte en Sophie Dorothea Fosså seg, hun har i flere år på rad vært Norges mest publiserte forsker.
· · Slik lar de skjønnlitterære seg inspirere av de faglitterære, mens de faglitterære bruker grep fra de skjønnlitterære - de største forbildene er kanskje de som utvisker forskjellen mellom fag og fiksjon, den gjeveste teksten er den som er litt av begge deler.
Dette kom klart til uttrykk i de nesten ulykkelige kjærlighetserklæringer til essayet, eller «øvelsen», som kan forene sakprosaens kunnskap med skjønnlitterære grep.
I år gis det også ut flere essaysamlinger enn på lenge. Det er neppe en tilfeldighet.

© Dagbladet