Det var ingen vei utenom for Rød-Larsen. Han er ikke offer for heksejakt verken fra pressen eller den politiske opposisjonen. Statsminister Jagland hadde til slutt ikke noe valg.

Dramatisk fall

Statsminister Thorbjørn Jagland hadde ikke noe valg. Etter den dramatiske utviklingen i Rød-Larsen-saken utover kvelden og natta, måtte han gi Rød-Larsen beskjed om å gå ut av regjeringen. Selv om det nå offisielt heter at det var statsråden selv som ba om det, er det ingen tvil om at det til slutt var statsministeren som måtte handle.

Av ARNE FINBORUD
Dermed er en av de mest dramatiske episoder i moderne norsk politisk historie foreløpig over, selv om det ligger mange ubesvarte og alvorlige spørsmål i kjølvannet etter statsråd Rød-Larsen. Det avgjørende for avgangen måtte åpenbart være at Jagland ikke lenger kunne ha tillit til Rød-Larsen av den enkle grunn at statsråden ikke hadde fortalt sin sjef hele sannheten om skattesaken. Da har han ingen ting i en regjering å gjøre lenger.
· · Rød-Larsen la åpenbart ikke alle kort på bordet under pressekonferansen forrige fredag, slik han selv hevdet. Allerede dagen etter rullet saken videre, og til slutt kunne heller ikke statsrådens advokater svare på spørsmål. Det er heller ingen tvil om at Rød-Larsen sendte saken til fornyet behandling i Oslo Likningskontor etter ordre fra statsministeren. Men det pusterommet denne framgangsmåten skulle gi, ble ødelagt av at stadig nye ting kom på bordet. Det var helt åpenbart at Rød-Larsen selv var handlingslammet, og at han ville være det helt til likningskontoret var ferdig med saken. I utgangspunktet fikk Rød-Larsen fred også fra opposisjonen i Stortinget til likningsbehandlingen var unnagjort. Han kan ikke skylde på en utålmodig og aggressiv opposisjon. De fleste partiene har tvert imot ligget lavt i terrenget av frykt for å havne i samme klasse som Gro Harlem Brundtland i sitt hardkjør i Syse-saken.
· · Men forutsetningene for dette opplegget ble raskt både tynnslitt og til slutt helt ødelagt når saken bare rullet på seg. Det var ille nok at en statsråd var handlingslammet. Verre var det at hele regjeringen og statsministeren selv havnet i samme grøfta. For en ny statsminister ble det en uutholdelig situasjon. Saken måtte bare ut av verden, og det var til slutt bare en måte å gjøre det på.
· · Aldri har en politiker falt så fort fra så stor høyde som Rød-Larsen. I løpet av fire uker har han gått fra å være en hjemvendt superminister, husbygger og internasjonal fredsskaper, til å gå av på en ganske så frynsete historie. Skattesaken og opsjonseventyret er kanskje ikke det verste, selv om det i seg selv er mer enn nok til at han må gå av som statsråd. Enda verre er det han virvler opp om sammenblandingen av sin egen økonomi og næringslivsinteresser,- ikke minst oljeselskapet Shell. Hvis det er riktig, slik ledelsen i Bird nå sier rett ut, at de ble presset av Shell til å innfri Rød-Larsens opsjon, er det første gangen i norsk oljehistorie vi ser slik sammenblanding av politiske roller og private interesser. Konsesjoner om Troll og Draugen i Nordsjøen var ikke det eneste Shell kjempet for på den tida. Vel så viktig var trusselen om forbrukerboikott på grunn av Shells samarbeid med apartheid-regimet i Sør-³ Afrika. Rød-Larsen hadde på den tida ingen formelle politiske posisjoner, men hans kontaktnett var i orden både innen LO og Arbeiderpartiet. Han var i høyeste grad en politisk aktør. Og så må vi stille spørsmålet: Hvorfor var han så viktig for Shell? Svaret på det spørsmålet får vi neppe noen gang, men det vil henge i lufta som en ubehagelig påminnelse om at et stort oljeselskap direkte engasjerte seg i en politisk aktørs privatøkonomi.
· · Dette var den starten på sin statsminsitertid Thorbjørn Jagland ikke skulle hatt. Jagland hadde investert mye i Rød-Larsen. Han tok ham hjem fra en viktig fredsjobb i Midt-Østen. Men Rød-Larsen skulle være mer enn en alminnelig statsråd. Han skulle være selve husbyggeren og prosjektlederen for regjeringens arbeid fram mot år 2000. Dessuten er Rød-Larsen og Jagland gamle og nære venner. Derfor vil fallet ramme statsministeren langt mer enn avgangen til en vanlig statsråd ville gjort.
· · Det har heller ikke styrket Jagland at han så lenge nølte med å gripe inn, men tillot at Rød-Larsen-saken fikk utvikle seg slik at det ikke lenger var noe valg. Hvis Rød-³ Larsen hadde vært en ganske alminnelig administrasjonsminister, ville han ha måttet gå av for flere dager siden. Jagland har ikke all verdens tid på seg. Det er knappe ti måneder til stortingsvalget. I løpet av denne tida må han vise at han duger som statsminister, og da har han ingen tid å miste. Den første måneden har nå druknet i en politisk skandale. Ikke minst har håndteringen av den vært ille. Og der har statsministeren sin del av ansvaret.

© Dagbladet