Akkurat nå er politisk moral den viktigste faktor i larmen etter Terje Rød-Larsens avgang. I neste fase vil det handle om makten i det norske samfunnet.

Reisen til nattas ende

- Dette har jeg ikke fortjent, sa Rød-Larsen da han i går formiddag forlot sin egen pressekonferanse. En slik reaksjon er forståelig, men han tar nok feil. I det norske politiske systemet kan ikke gode gjerninger byttes mot dårlige. Fideco blir viktigere enn Gaza når tillit og troverdighet skal måles og veies. Her gjelder en fundamentalisme som skal sikre sammenheng mellom liv og lære, og et klart skille mellom private fordeler og offentlige oppgaver.

Av JOHN OLAV EGELAND
27 dager varte Terje Rød-Larsens reise i norsk politikk. Kortere tid har ingen enkeltstatsråd hatt plass ved kongens bord. Det meste av denne tida har Rød-Larsen befunnet seg i en politisk tunnel hvor alle lys viste seg å komme fra møtende tog. Nå er Rød-Larsen på ingen måte uvant med motgang. Om sin oppgave i Midtøsten har han f.eks. uttalt at «å reise seg fra nederlag gjør denne jobben både utfordrende og tung». Men børen fra anleggsruinene i Nordvågen i Finnmark er bare tung.
· · For Terje Rød-Larsen kan det fortone seg uvirkelig - ja, beint fram absurd - at mislykket fiskemat og fikse aksjer kan veies mot Oslo-avtalen. Men den puritanske tradisjonen i norsk politikk er sterk, ikke minst i arbeiderbevegelsen. Det har sine gode grunner. Denne tradisjonen har vært en effektiv motgift mot personlig berikelse og korrupsjon. At den gir gode markeringsmuligheter når politiske motstandere beveger seg utenfor den smale sti, er også en del av bildet.
· · Forløpet av Fideco-saken gir sentrale brikker til et større politisk spill som er under utvikling. Det kan også bidra til å forklare hvorfor stormen rundt Rød-Larsen etter hvert vokste til orkans styrke. For det begynte jo ikke med politiske bombenedslag, men forsinkede FAFO-regnskaper. Etter hvert haglet det med ny dokumentasjon og skjerpede beskyldninger, og statsråden vaklet rundt i mørket og viklet seg inn i en papirkrig hvor han sendte stedfortredende advokater ut i felten. Selv holdt han seg ved restene av leirbålet. Det kunne ikke gå. Men ut av papir og profitt trådte det fram et nytt og større politisk bilde. Bak transaksjonene var det mulig å få øye på politiske nettverk og skjulte maktstrukturer hvor forskere, fagbevegelse og storkapital opererer sammen. Det er det debatten vil dreie seg om når skattesaken og Fideco-eventyret for lengst er ute av verden. Opposisjonen er allerede i gang.
· · Derfor er det i beste fall et sidespor å diskutere om det var pressen som felte Terje Rød-Larsen. Trolig har Fideco-saken bare gitt en akutt utløsning av en maktdebatt som uansett måtte komme. Det lå i byggeklossene til Thorbjørn Jaglands norske hus. Statsministerens hus er en konstruksjon som ikke bare tar sikte på en vitalisering av de politiske prosessene, den vil også endre maktforholdene i samfunnet. Egentlig dreier det seg om fase tre i Jaglands reformpakke. Den første ble unnagjort da han som partisekretær konsoliderte organisasjonen. Dernest sto han i spissen for en modernisering av Arbeiderpartiets politikk og indre liv der han i allianse med LO fikk aksept for markedskreftene og dempet skjelvene fra EU-kampen. Dette er husets egentlige fundament. Nå skal det handle om å føre landet inn i en digital framtid hvor oljeformuen sikrer handlingsrom. Men også en pengebinge må ha vegger og tak. For ikke å snakke om at noen må ha en nøkkel til den.
· · Det er statens kontroll med oljeformuen som gjør den sterkere og mer potent enn i andre land. Denne særstillingen innebærer også at et nært og godt forhold til den politiske makten er viktigere i Norge enn i andre land. Reklamesjef Carl Johan Sverdrup i Norske Shell har sagt rett ut at formålet med engasjementet i Fideco var å skaffe oljeselskapet politiske venner og utvinningstillatelser på norsk sokkel. Sverdrups egen rolle i Fideco-affæren gir denne uttalelsen spesiell tyngde. At regjeringen direkte oppmuntret oljeselskapene til å kjøpe seg goodwill gjennom industriprosjekter på land, understreker bare hvor langt samrøret mellom stat og kapital hadde utviklet seg på 80-tallet.
· · Historisk har den norske kapitalen vært svakere og staten sterkere enn i andre vestlige land. Vi har ikke hatt noen Wallenberg-familie. Dette har bidratt til en særnorsk form for likeverd mellom arbeid og kapital. Ettersom Arbeiderpartiet har sittet med makten det meste av etterkrigstida, er det derfor naturlig at det har utviklet et omfattende nettverk med næringslivet. For kapitalen er like pragmatisk som den aldrende kinesiske lederen Deng Xiaoping, som en gang sa: «Det er ikke avgjørende om katten er hvit eller svart, bare den fanger mus.» Kanskje er det ikke så rart at de borgerlige partiene i årevis har vært skuffet over at «deres» allierte synes å ha gått over til fienden. Det ildner i hvert fall til en ny maktdebatt.
· · Ingen makt kan bestå uten nettverk, og alle partier og interesseorganisasjoner prøver stadig å utvide og utvikle sine. Det er også naturlig at den politiske opposisjonen alltid vil hevde at posisjonen har for mye makt. Men i 90-åra kan det være grunn til ekstra årvåkenhet når det gjelder samspillet mellom penger og politiske aktører. Det blir stadig færre oljekonsesjoner å dele ut, men til gjengjeld har vi fått oljefondet. Denne gullhaugen skal i hovedsak investeres utenfor Norge, og kan bli et fristende springbrett for den private kapitalen til å etablere seg med tyngde i utlandet.
· · Da Terje Rød-Larsen ble utnevnt til planleggingsminister, var det bl.a. et uttrykk for kunnskapens og forskernes nye posisjon i samfunnet. Kunnskapskapitalens betydning er neppe like stor som pengekapitalens, men den er økende. Det var den som skulle sikre vitalitet i samråd og dialog. Thorbjørn Jagland har slått fast at dette programmet skal videreføres - han snekrer videre. Da må han bruke samråderetten til å åpne de politiske prosessene. Det er den viktigste lærdommen etter Terje Rød-Larsens politiske reise i Norge.

© Dagbladet