En kritiker av klasse
FREDRIK WANDRUP
I dag utgis Steffen Kvernelands nye tegneseriehefte, «Amputerte Klassikere II». Det mesterlig utformede omslaget på dette heftet er verdt en studie. Dominerende i bildet, som forestiller innholdet i en bokhylle, står byster av Arne Garborg og Ragnar Hovland. Oppe i det høyre hjørnet er Ivar Aasen, med en ølkork på hodet. Noen få bøker skimtes, og noen snapshots, for eksempel av 1950-tallspinupen Betty Page og 1990-tallsforfatteren Jan Kjærstad.
Rune Gerhardsen og Jan P. Syse har også fått sin plass. Her er både helter og skurker, det heslige og det vakre, omkranset av en remse med norske flagg som ser ut som en levning etter et langvarig romjulsnachspiel. Og nederst til høyre i bildet: havet, døden og kjærligheten, i form av en flaske linje aquavit, en hodeskalle nedrent av et stearinlys og et kondom.
· · Vi står med andre ord overfor en desillusjonert visjon av verden, og det virker helt korrekt når Henning Hagerup i sitt etterord til serien fastslår følgende: «... jeg kan ikke komme på en eneste nålevende forfatter som skriver bedre 1890-tallslitteratur enn ham, men heller ingen som med større presisjon vet å ta pulsen på i hvert fall deler av sin samtid.»
· · De ville og uventede assosiasjonene er Steffen Kvernelands spesialitet. Uanstrengt knytter han forbindelsen mellom sagafortelleren Snorre og den burleske selvbiografen Charles Bukowski. Eller Dante og det tjuende århundres store formidler av pendlingen mellom helvete og paradis: Frank Sinatra. Plutselig dukker streken til undergroundkunstneren Robert Crumb opp i en serie om Arne Garborg, eller Vebjørn Sand i en serie om brødrene Joachim og Christopher Nielsen. Kverneland er en tegner som svinger seg fritt mellom de forskjelligste tegneteknikker.
· · Likevel står teksten sentralt i «Amputerte Klassikere»-prosjektet; ja, man må kunne kalle det Kverneland utfører for tekstkritikk av høy klasse. De fleste av tekstene er kresent utvalgte setninger fra de verkene Kverneland gir sin utgave av, og gjennom denne versjonen kommer ordene i fokus. De kan vise seg å være ufrivillig komiske, banale, svulmende, innholdsløse og svært ofte pompøse. Men teksten kan også være både poengtert og vittig. Det kan være både en ære og det motsatte å bli offer for Kvernelands skarpsyn.
· · I en del av seriene står Kverneland selv både for tekst og tegning. De levner ingen tvil om at han også er i stand til å skape sine egne klassikere.

© Dagbladet