Politikkens narraktighet
Av DAG KULLERUD
Et lite tall på årets statsbudsjett vekker harmen, fordi det angår de små - de vergeløse barna. Her skal ikke den politiske siden av saken anmeldes, snarere den kulturelle, nemlig en form for retorikk som avsløres som narraktighet idet den plasseres i spennet mellom liv og lære.
Politisk og økonomisk argumentasjon er også kulturelle uttrykk, bilder på et samfunn og en tid. Den kulturkritiske tilnærmingen er kanskje viktigere enn noen gang, fordi bilder, form, retorikk - språk og uttrykk, er vesentlige sider av maktstrategiene i et tiltagende informasjonssamfunn.
· · Tenk et par måneder tilbake. Husker dere daværende statsråd Grete Berget, hun som forsøkte å høste politiske poeng i pedofilisakens kjølvann? Hun utviste intet måtehold i sin retorikk, og jeg minnes hvordan hun så en million TV-seere rett i øynene og sa: Nå er det på tide at noen taler barnas sak. Hva vi ikke visste, var at hun i samme stund, utenfor TV-kameraenes rekkevidde, kaldt kuttet barnevernsbudsjettet med 25 millioner kroner. Barn på vidvanke eller barn med atferdsproblemer kan også være barn rammet av pedofile.
· · Vi kan tillate oss å minne om dette på denne plass, for etter en debatt om pedofili trakk vi nettopp fram politikernes retoriske kappestrid om å være mest barnevennlige i et øyeblikk da grusomhetene var som mest tydelige. Vi brukte ikke ordet kynisme da, bare minnet om at statsbudsjettet ville bli lagt fram om en måned, og at vi da ville få se hva ordene var verdt.
· · Nå vet vi det. Vi vet at Arbeiderpartiet med hjelp fra Høyre og Fremskrittspartiet vil halvere utgiftene til det som kalles prioriterte tiltak i barnevernet. Det betyr enkelt at de barna som har det vanskeligst, får mindre hjelp. Grete Berget virket oppriktig da hun sendte ut sin indignasjon. I dag sitter vi ikke igjen med annet enn en usigelig frekkhet, en narraktighet som Sylvia Brustad forsøker å etterleve så godt hun kan.
· · Kan dere huske hvordan høyesterettsadvokat Staff fikk gjennomgå for noen uttalelser? Støyen rundt ham var øredøvende, bråket så voldsomt at få legger merke til det lille, kyniske snittet i statsbudsjettet, som vanskelig kan forsvares med en overopphetet økonomi, som nettopp er et slikt retorisk grep, utsendt fra toppen.
· · Poenget her er at dette også er et alvorlig kulturelt problem, på flere måter og nivåer; språklig, fordi ordene mister mening når de ikke følges av handling. Det dreier seg om både etikk, tillit og demokrati når de daglige bildene av hvordan samfunnets minste må kjempe for de minste midler, tiltar og øker avstanden til myten om velferdsstat og det norske hus. Den avstanden er snart ikke til å bære.

© Dagbladet