Guatemalas 36 år gamle borgerkrig er over. Nok en gang har norsk fredsdiplomati lykkes, men med hva?

Indianer og hvit

Konflikten i Guatemala står ikke mellom URNG-geriljaen og hæren, men mellom fattig og rik. Fredsavtalen som nå foreligger vil derfor neppe endre hverdagen for Guatemalas utfattige indianerbefolkning.

Av NILS-INGE KRUHAUG
Våpenhvilen som undertegnes i Oslo onsdag, trådte i kraft alt i mars. Seremonien er derfor kun en gest til Norge, som takk for hjelpen i fredsprosessen.
140 000 mennesker er drept siden Guatemalas folkevalgte president Jacobo Arbenz ble styrtet i et CIA-støttet kupp i 1954. Hans bane ble et forsøk på å ekspropiere jord fra den rike overklassen og deres mektige amerikanske venner.
Jorda har overklassen sittet på siden 1870-årene, da general Justo Rufino fikk øynene opp for kaffeeksportens økonomiske potensiale. Siden har Guatemalas maya-indianere vært jordløse, hensatt til et liv som underbetalte sesongarbeidere på landets store kaffe-, sukker- og bombullsplantasjer.
· · Den mest blodige perioden var under første halvdel av 1980-tallet, da den nyfrelste kupp-generalen Efrain Rios Montt brente hundrevis av indianerlandsbyer i sin jakt på geriljaen. Halvmilitære dødsskvadroner gikk samtidig løs på venstreorienterte studenter, prester, politikere og indianer-aktivister.
Kampanjen var effektiv, og URNG-geriljaen har siden aldri drevet det stort lenger enn til å sprenge lysmaster, stanse biler og overrumple en og annen militærpatrulje.
· · Norske revolusjonsromantikere har rett nok forsøkt å framstille URNG på lik linje med sine langt mektigere gerilja-venner i El Salvador og Nicaragua, men dette er fjernt fra virkeligheten.
Norske bistandsarbeidere har samtidig drevet et kynisk spill i det godes tjeneste, der de har porsjonert ut små og velredigerte doser av tragiske og groteske hendelser for å holde interessen for Guatemala oppe.
Vi har fått høre om fortvilte kvinner tvunget til å drepe sine egne barn fordi gråten kunne påkalle soldatenes oppmerksomhet, om soldater som sparket fotball med barnehoder, om småbarn som ble kastet opp i lufta og spiddet på bajonetter, om massakrer på massakrer.
Det meste er utvilsomt sant, men fortellerne har ofte glemt å få med at de fleste hendelsene ligger både 10 og 15 år tilbake i tid.
· · De mange gjennombruddene i forhandlingene vi har fått servert de siste seks årene, har også vært del av det samme spillet, ofte bunnet i et ønske om å sikre fortsatt norsk bistand.
Et stadig mer utålmodig norsk utenriksdepartement har bevilget millioner på millioner, og ved hjelp av trusler om stans i bistanden økt presset for å få partene til å undertegne.
Dette har ført til kritikk i Guatemala, der grasrotgrupper har anklaget de såkalte vennelandene for å være mer opptatt av framdrift enn innhold. At urbane dresskledte marxistiske geriljakommandanter, som ikke har satt sine bein i hjemlandet på over 30 år, forhandler på vegne av indianerne, har også vært kritisert.
· · Nå når prosessen går mot slutten, er det all grunn til å se nærmere på innholdet i avtalene som skal undertegnes i Guatemala by 29. desember.
Ettersom konflikten ikke har vært militær siden midten av 1980-tallet, betyr selve våpenhvilen lite.
Det er et sørgelig faktum at en finner lite i delavtalene om urbefolkningens rettigheter og jordreformer som ikke alt er å finne i landets grunnlov. Da sistnevnte avtale forelå, var det da også de rike jordeierne som jublet, ikke fattigbøndene.
· · Men selv om avtalene ikke er verdt all verden, har fredsprosessen i seg selv utvilsomt brakt Guatemala et langt steg framover. Hæren har innrømmet at minst 40 000 mennesker ligger begravd i massegraver, og går nå med på kraftige reduksjoner i egne rekker.
Indianere og menneskerettsaktivister har fått plass i nasjonalforsamlingen, og presidenten og forretningsmannen Alvaro Arzu har forstått hva som kreves for å få butikken Guatemala til å gå godt. Det internasjonale samfunns krav om en fredsavtale må oppfylles, men indianernes krav om rettferdighet kommer nok i annen rekke.

© Dagbladet