Kunsten å være hoffnarr
Av ANDREAS WIESE
Er du redd juleselskapet skal bli for kjedelig? At det tradisjonelle nissebesøket alene ikke drar opp stemningen? Nå har firmaet Nama Entertainment AS løst det problemet for deg: Du kan leie Odd Nerdrum til julefesten. Det er slett ingen spøk.
Mot betaling har Nerdrum sagt seg villig til å møte opp, gjerne også dosere/kåsere litt om det som måtte falle ham inn. At firmaer ønsker å krydre julematen med vårt kjortelkledde bohemgeni og aldrende vidunderenglebarn er forståelig. Litt vanskeligere er det å skjønne hvorfor Nerdrum stiller opp. Det kan neppe være pengene.
Er det anledningen til å få lage litt skandale, og det attpå- til mot betaling fra dem han gjør narr av, som frister Nerdrum? Den gamle bohemregelen om å «aldri unnlate at gjøre skandale på Nationaltheatret» blir jo enda morsommere dersom skandalen kan faktureres en naiv vert. Det filosofiske grunnspørsmålet fra den zoologiske hages apebur - om det er vi som ser på apene, eller apene som ser på oss - bør tenkes nøye igjennom av verten.
En annen mulighet er selvsagt at kunstneren Odd Nerdrum virkelig tar sin rolle som hoffnarr på alvor, og derfor tar på seg alle de representasjonsplikter stillingen medfører.
I så fall søker Nerdrum igjen tilbake til de førmoderne kunstneridealer. For mens de moderne kunstneres selvbilde gjerne var revolusjonært og samfunnsomstyrende, føler nok Odd Nerdrum lengselen tilbake til hoffnarrenes tid. Til den gang da enhver fyrste med litt selvrespekt holdt seg med en pussig kledd raring som på bestilling kunne tråkke i salaten. I det moderne 20. århundre har Nerdrum både drakten og innstillingen, men mangler fyrsten. Derfor må han nøye seg med å leie seg ut til timebetaling.
Det er for så vidt et ærlig alternativ nå når troen på revolusjonen og utopiene er død - i en tid der kunstnerne har gått fra barrikadene til installasjonene, fra studiegruppene til stipendkomiteene. For i det nye Jaglandske hus er kunstnerne mest sannsynlig tiltenkt jobben som nasjonal fest- og pyntekomité, ivrig ledet av en sprudlende Turid Birkeland. Og hvilket annet valg har de, når den gamle revolusjonære trangen til å rulle kruttønner ned i kjelleren er sporløst forsvunnet? Da er det kanskje bedre å gå gjennom byens selskapsliv som en narr med ringlende bjeller.
For det Odd Nerdrum kan være trygg på der han kommer som invitert medienisse på juletrefest, er at han fortsatt har sin frihet. En frihet til å gjøre akkurat hva han vil. Sikkert også til å tegne på damasken. I hvert fall hvis han husker å signere.

© Dagbladet