Overvåkingspolitiets politiske registrering foregikk i strid med instruksen fordi justisministrene ikke ville vite hva som foregikk. Dagens minister vil vite alt. Får hun det?

Ville ikke vite

Stortingets høring i går viste oss to maktesløse og en fersk minister. Bjørn Skau, justisminister i åtte måneder i 1981, foretok seg ikke noe for å rydde opp i den ulovlige registreringen overvåkingspolitiet bedrev, for han ante ikke hva som foregikk. Mona Røkke, justisminister i fire år fra 1981, oppdaget ikke noe som helst galt. Dagens minister Anne Holt forsikrer at heretter skal alt være i sin skjønneste orden.

Av PER VASSBOTN
Bjørn Skau avdekket en total tillit til at alt var i orden i hans tid. Han demonstrerte en naiv tro på at når vi først har en rettsstat, så går alt rett for seg. Han hadde ikke hatt overvåkingen som en prioritert sak i 1981, da Hadelands-drapene hadde vist alle behovet for en effektiv overvåkingstjeneste. Mona Røkke understreket hvilke dyktige overvåkingssjefer hun hadde hatt; det kunne simpelthen ikke foregå noe galt med så skikkelige folk. Hun hadde aldri noen gang diskutert grensene for hva som var utenfor og innenfor regelverket med disse praktfulle folkene.
· · Hvordan kunne dette skje? - De har kviet seg for å vite hva som foregikk, bemerker Lund-kommisjonen. Ikke bare det, de to ministrene fra 80-årene stolte helt blindt på overvåkingssjefene, på departementet, på kontrollutvalget og selvsagt på Stortinget: - Når Stortinget nettopp hadde sagt at det var tilfreds med den eksisterende tilstand, ville det være mistillit å legge til grunn noe annet, sa Mona Røkke. Ja, Bjørn Skau gikk så langt som til å avvise at den politiske ledelse i det hele tatt skulle forsøke å styre politiets arbeid. Noe annet kunne man vel ikke vente av en statsråd som etter Stortingets behandling sendte hemmelig brev til overvåkingstjenesten om at den kunne tolke instruksen som den alltid hadde gjort.
· · Det de to justisministrene gjorde i 80-årene, var å gi overvåkingspolitiet frie hender til å gjøre som det ville. I Mona Røkkes tid distribuerte overvåkingssjefen tre ganger notater til sine folk (men ikke til justisministeren) med innhold som var direkte i strid med gjeldende overvåkingsinstruks. - Hadde jeg visst om disse notatene, hadde jeg villet diskutere innholdet, sier Røkke i dag. Men hvor mye hadde det hjulpet? Det hun i sin regjeringstid var mest bekymret for, var alle de store overvåkingssakene hun fikk i fanget, fra Spetsnaz til Treholt. Det var ikke akkurat klima for å stramme inn på et regelverk ingen, ikke en gang ministeren, visste ble brutt.
· · - Det var mangelfull styring, bemerker Lund-kommisjonen. Hvorfor? Den rådende politiske oppfatning i 80-årene var at styringen skulle være mangelfull. Da Stortinget i 1980-81 skulle behandle problemene omkring overvåking på politisk grunnlag, fikk det en stortingsmelding som var bevisst uklar når det gjaldt hvordan instruksen skulle fortolkes. I justiskomiteen unnlot den store koalisjonen av Høyre og Arbeiderpartiet, lojalt støttet av Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, å skape klarhet. I stedet skapte den enda større uklarhet. Resultatet av en stortingsbehandling som ble det motsatte av en grenseoppgang, var at overvåkingspolitiets virksomhet kunne fortsette som den hadde gjort i alle år etter 1977, da forbudet mot overvåking på politisk grunnlag kom inn i instruksen, mens Inger Louise Valle var justisminister.
· · Med dagens justisminister Anne Holt (f. 1959) er ringen sluttet. Som Inger Louise Valle representerer hun et friskt pust i statsstyringen. Anne Holt har allerede bedt om å få møte overvåkingssjefen personlig med faste mellomrom, og det første møtet er allerede avholdt. Hun sier kritikken fra Lund-rapporten skal være hennes arbeidsredskap. Hun er helt sikker på at fortidas feilgrep ikke skal gjentas og forsikrer at ingen ulovlig registrering foregår i dag.
· · Vi skulle så gjerne ha trodd henne. Men akkurat det samme har samtlige justisministrer etter krigen sagt, og likevel har det beviselig foregått i alle år.

© Dagbladet