Erik Solheim er mer opptatt av et trekantsamarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enn å bygge bruer i eget parti. Derfor ble han så omstridt at han nå trekker seg som partileder.

Med tvil i lasten
Erik Solheim trekker seg som partileder, men lanserer samtidig seg selv som ny parlamentarisk leder. Han skal utvikle SV i sin retning, og søke makt sammen med andre partier. Helst skal det skje i samarbeid med Thorbjørn Jagland, som ikke har sans for SVs hjertesaker.

Av ARNE FINBORUD
Også Solheims avgang er preget av tvisyn og doble budskap. Det har aldri vært noen styrke for en SV-leder. Det har han fått merke de siste tre åra. Solheims motstandere er sterkere enn han kunne tåle. En partileder kan heller ikke være fanebærer for en av fløyene i en så langvarig indre strid. Derfor går han av.
· · Når Erik Solheim nå går av i motgang, må vi også minne om hans valgseirer både i 1989 og 1991. SV fortsatte framgangen helt til våren 1993. Med over 17 prosent på mai-målingen fra MMI lå SV bare ti prosentpoeng bak Arbeiderpartiet. Mange skrev sosialdemokratiets nekrolog på den tida. Men så nærmet det store jordskjelvet seg fra Brussel, og plutselig var SV på en voldsom nedtur. Det var ett av de merkeligste utslagene av EU-kampen, som skulle gitt SV uttelling i en EU-fiendtlig opinion, akkurat som i 1972. Samtidig foregikk det SV-folk flest foraktelig kaller høyredreiningen av Arbeiderpartiet. Også det skulle gitt SV gevinst, for det var bare å håve inn frustrasjonen på venstresida i regjeringspartiet. Det motsatte skjedde.
· · Solheims kritikere vil gi ham skylden for denne nedturen. Han holdt ikke SVs fane ren og rød. Han vaklet i synet på EU, og gravla nei-alliansen dagen etter folkeavstemningen. Han var heller ikke fremmed for at Arbeiderpartiets omstilling var en nødvendig modernisering som kunne være noe å tenke på for SV også. På gårsdagens pressekonferanse sa han selv at han hadde problemer med å bruke bare svart og hvit maling. Solheim er mer nyansenes mann, det gjemmer seg nok en tvilende hertug Skule i hans sjel.
· · Solheim har åpenbart mer sans for Arbeiderpartiet enn Senterpartiet i det trekantsamarbeidet han drømmer om, der SV endelig skal få makt. Han ser store muligheter for innflytelse og dialog med Jagland, og mener Jagland viser større åpenhet og bruker en annen retorikk enn Gro. Men samtidig sender Solheim ut et dobbelt budskap også om Arbeiderpartiet. Jagland har til nå langt fra vært noen grønn politiker. Han er tvert imot en versting både i miljø-og energispørsmål, som er så sentrale for Solheims SV. Venstrefløyen har aldri vært noen appellplass for doble budskap.
· · Solheim går utradisjonelt til verks også i måten han trekker seg på. Når han lanserer Kristin Halvorsen eller Aina Edelmann som sin etterfølger, spiller han meget høyt. Begge har sagt nei, og dermed kan Solheim få en etterfølger han har stemplet som annenrangs. Det kan tenkes at Halvorsen vil la seg overtale, men da blir det mer plikt enn lyst som driver henne. Det er ingen god startkapital for en partileder. Solheim kan snarere ha åpnet for en gedigen partikrig helt til landsmøtet i mai. Da er det ikke lenge igjen til stortingsvalget.
· · I går trøstet Solheim seg med at den nye lederen sikkert vil være klar i god tid før landsmøtet. Det er mulig han får rett. Men selv om Halvorsen sier seg villig til å overta, er det langt fra sikkert at det skaper ro i partiet. Hun står Solheim så nær. Men som finanspolitisk talskvinne kan hun rendyrke partiets fordelingsprofil mer enn Solheim. Det kan berolige venstrefløyen. Hun kan jo finne fram sitt innlegg fra finansdebatten for tre år siden, der hun herjet med Arbeiderpartiet slik at Gro demonstrativt marsjerte ut av stortingssalen for å roe seg ned. Men det er ikke slikt som skaper den samarbeidsånden Solheim nå ønsker.

© Dagbladet