Substansløs kulturpolitikk
Av HANS ROSSIN’E
Det knyttet seg store forventninger til kulturminister Turid Birkeland og hennes politiske rådgiver Nita Kapoors innlegg under Norsk kulturråds årskonferanse om kultursektoren og det flerkulturelle Norge i går. For regjeringen Jagland har det multikulturelle som et hovedsatsningsområde, og det flerkulturelle aspektet er et overordnet mål i den nye regjeringens kulturpolitikk.
· · Men etter Birkeland og Kapoors substansløse og gammelmodige innlegg i går å dømme, har vi nå fått en politisk ledelse i Kulturdepartementet som bruker «fremmedkulturell» som sitt nye mote- og honnørord. Akkurat som «folkelig» var ordet i sin tid. I et usedvanlig lettbeint åpningsinnlegg uten håndfaste politiske føringer sa kulturministeren at hun trodde «... kulturlivet kan bli en dynamisk og spennende arena for integrering». Hun ville også få teatersjefene i Norge til å vise «et flerkulturelt ansikt», uten å si om det for eksempel innebar at norske teatre nå skal tvinges eller fristes til å sette innvandrerpolitiske prioriteringer foran kunstneriske?
· · Ingen er selvsagt uenig i at det flerkulturelle, postmoderne og globaliserte samfunnet fordrer nytenkning og nye politiske løsningsforsøk, og at vi nå bør slutte å snakke om innvandringsspørsmål og heller se på spørsmålene som samfunnsspørsmål. Men skal man utforme nye politiske strategier, fordrer det at man tar utgangspunkt i korrekte virkelighetsbeskrivelser. Derfor ristet mange på hodet da rådgiver Nita Kapoor antydet at norsk kulturlivs «portvakter» nærmest ikke har akseptert kunstnere med fremmedkulturell bakgrunn. Verken Jessye Norman, Miles Davis eller Earl Hyman har vel hatt spesielle problemer med å få slippe til i norske kulturinstitusjoner, så vidt jeg vet. Og Kapoor, som varslet tiltak for blant annet å sikre mennesker med fremmedkulturell bakgrunn tilgang til nasjonale institusjoner, bør trå forsiktig. Kulturdepartementets nye ledelse bør vokte seg vel for å bruke kulturlivet som et instrument for sin integreringspolitikk. Det er dessuten neppe heldig for fremmedkulturelle kunstnere å få tilgang, ikke i kraft av sin kunst, kvalitet og prestasjoner, men på grunn av hudfargen.
· · De fleste støtter nok Birkeland og Kapoor når de vil at kulturlivet må fornye seg og tilpasse sin overbygning over de samfunnsforandringene vi nå ser. Men skal de vinne oppslutning om sin politikk, bør de sette seg bedre inn i hva norsk kulturliv står for og dessuten gjennomtenke sine politiske strategier både en og flere ganger.

© Dagbladet