Media spilte en avgjørende rolle da Terje Rød-Larsen måtte gå av som statsråd. Men «Brennpunkt»-programmet i TV avslørte presseetisk svikt.

Pressens idealer

I Rød-Larsen-saken har media levd opp til sin oppgave som den fjerde statsmakt. Fordi den rettet søkelys mot den nyslåtte statsråds uryddige disposisjoner i fortida, ble effekten at en minister søkte avskjed. Den fjerde statsmakt viste sin makt og brukte den.

Av GUDLEIV FORR
I en tid da den politiske opposisjonen daglig viser sin maktesløshet, trår andre institusjoner i dens sted. Riksrevisjonen fungerer som den høyeste fornuft som styrer og dømmer om de politiske prosesser. Og pressen ligger bare hakket etter. Men for at den skal kunne spille denne rollen, må den ha troverdighet og tillit blant leserne og blant beslutningstakerne. Det krever at media lever i samsvar med sine etiske idealer.
· · Vi vet nå at det ikke skjedde i det som skulle vise seg å bli det avgjørende medieinnslag i dramaet Rød-Larsen, NRK TVs «Brennpunkt» tirsdag 26. november. Programskaperen Alf R. Jacobsen og hans overordnede har fått kritikk for at programmet ikke opplyste at Jacobsen selv var deltaker i et møte mellom Rød-Larsen og en representant for skatteetaten, og han har gjort sine presseetiske knebøyninger. Framstillingen var gal: De var ikke bare to, journalisten var også til stede. Dermed var på sett og vis heller ikke møtet hemmelig, slik det ble hevdet.
· · Men Jacobsen gjorde seg skyldig i en synd som om mulig er enda verre, og som hittil ikke har vært spesielt påaktet: Han røpet sine kilder. Det synes klart at den kobling han fikk i stand mellom Rød-Larsen og skatterevisor Roy Kristensen hadde utgangspunkt i en henvendelse fra Rød-Larsen. Men koblingen skjedde neppe bare fordi Rød-Larsen søkte en å snakke med. Jacobsen ble informert som journalist, og på en slik måte at han hadde ferten av en story. Den kom jo også på trykk i hans avis VG. Slik sett må Rød-Larsen ha vært å betrakte som en kilde.
· · Men hvis han var kilde, har Jacobsen ikke gjort det journalister ellers sier seg villige til å gå i fengsel for å gjøre, nemlig å beskytte sine kilder. Nå er det mye som tyder på at Jacobsen ikke lenger så på Rød-Larsen som kilde, men som objekt, da TV-programmet ble laget. Avisene hadde jo sannsynliggjort at Rød-Larsen hadde drevet med tvilsomme ting i Fideco. Men da må man spørre: Når gikk Rød-Larsen over fra å være journalistens kilde til å bli journalistens objekt? Kom han i en annen situasjon da han fikk pressens søkelys mot sine opsjoner? Kan vi som journalister opptre med datostempel på vårt kildevern?
· · Dette er viktig fordi det også i framtida vil skje ting som noen vil finne grunn til å gå til pressen med til tross for at det er brudd på lov og taushetsplikt. Tenk om et regjeringsmedlem avslører en slik sak for Alf R. Jacobsen mot selvsagt garanti om kildevern, og han etter noen år lager et program som avslører kilden. Da ville det bli baluba, ja Riksrett.
· · Hvordan skal vi kunne opprettholde vår profesjons viktigste standarder hvis det er så at en av profesjonens fremste utøvere, selve helten for mange journalistspirer, føler seg så halvhjertet forpliktet på de presseetiske hovedregler? Hvordan skal vi stå opp mot myndighetenes stadige lyst på institusjonelle overvåkingsorganer hvis selvjustisen fungerer så dårlig?
· · Pressefriheten hviler tungt på de to prinsippene som Jacobsen her har brutt. Derfor er det viktig at det som skjedde blir debattert, gjerne i Pressens Faglige Utvalg, og helst i full offentlighet. Vi kan gjøre som våre amerikanske kolleger. Tidligere i år utkom som kjent nøkkelromanen «Primary Colors» der hovedpersonen er en romanutgave av president Bill Clinton, men med et annet navn. Boka ble en bestselger, men forfatteren var oppført som «Anonymus». Washington Post greide å identifisere forfatteren, som viste seg å være Newsweeks politiske spaltist Joe Klein. Mange hadde vært på sporet av ham, men han hadde hele tida avvist dette, også på direkte spørsmål. Han hadde løyet for offentligheten.
· · Dette førte til en storm blant amerikanske journalister. Skal de kreve sannhet, må de selv mer enn noen stå for den. Jacobsen syndet mot dette, men også mot et bud som er enda større: det å ikke røpe sine kilder. Både Rød-Larsen og indirekte Roy Kristiansen, skatterevisoren som han førte sammen med Rød-Larsen, ble rammet av det. Sammenlikningen halter, men det er som om Bob Woodward eller Carl Bernstein, Watergate-sakens verdensberømte reportere, skulle ha avslørt identiteten til «Deep Throat».

© Dagbladet