Kritikerens hus
Av LINN ULLMANN
Tidligere i år relanserte Bokklubben Nye Bøker begrepet «De fire store», og utnevnte forfatterne Dag Solstad, Jan Kjærstad, Kjartan Fløgstad og Herbjørg Wassmo som de fire bærende søyler i det norske litterære hus. Var det noen som hørte harper i luften?
Eller en murrende uro, kanskje? For utnevnelser som dette er kompliserte saker. Det handler om at noen, med rette eller urette, faktisk har klatret høyere enn alle andre, at noen befinner seg i toppen av det kommersielle, politiske eller litterære tårn. Så står vi der, tålmodige som katter, og venter på fallet. Vi vet at det kommer. Det er bare å slikke potene sine, spise et par ubetydelige mus i mellomtida, og kaste et avventende blikk mot stjernehimmelen, vite: Din tid er snart inne. Snart spiser vi deg også.
· · Kjærstad har kjent kulden denne høsten, det har også Fløgstad. Kjell Askildsen er ikke en av «de fire store», men en kanon i seg selv, også han har fått svi. Kravet om fornyelse synes å være gjennomgående. Og hva med Dag Solstad? Riktig nok mottok han lysende anmeldelser for sin roman «Professor Andersens natt». Likevel har det vært antydning til murring i krokene?
· · I Solstads tilfelle var det ikke en nordmann som slo først. Det var en svenske. Kritikeren Magnus Eriksson anmeldte nylig «Professor Andersens natt» i Svenska Dagbladet under tittelen «Alt er som vanlig», og avsluttet med følgende ord: «... det finnes neppe noen forfatter i Norden som kan skrive en så didaktisk oppblåst men samtidig så psykologisk og intellektuell infantil prosa som Dag Solstad. Han er unik.»
Erikssons anmeldelse er ikke spesielt interessant som litterær analyse - den syder av forakt, personangrep, politikk og forvirring - slik sett er den mer interessant som eksempel på hvilke feller en kritiker kan havne i. Enten han, eller hun, er positiv eller negativ.
· · Dette bringer meg tilbake til Norge, og til forlagsdirektør Geir Morks innlegg i Dagbladet for noen uker siden. I artikkelen drøftet han - blant mange andre ting - den nærmest kultiske mottakelsen av Solstads roman, og pekte på at: «Fraværet av kritisk avstand er larmende til stede ...».
Det første spørsmålet som melder seg er: Hva er det med Solstads siste roman, det vil si hans tre siste romaner, som utløser slik dyrkelse på den ene siden, og slik vrede på den andre?
· · Det neste spørsmålet er selvransakende. I hvilken grad lar kritikere seg styre av usynlige litterære svingninger, humørendringer og antydninger, og på hvilken måte lar vi oss påvirke av den typisk norske legomentaliteten, hele tida bygge opp, rive ned, bygge opp, rive ned, og hvor mange ganger lar vi oss friste til å skrike fornyelse hver gang vi stagnerer selv?

© Dagbladet