Når en ekspedisjonssjef blir statssekretær og etter tre uker går tilbake til sitt ekspedisjonssjefsembete, vekker det prinsipielle innvendinger.

Nøytral tjener?
Ekspedisjonssjef Haktor Helland var statssekretær hos Terje Rød-Larsen, og fikk som statsråden en kort levetid i politikkens sentrum. Men hans tilbakegang til den klassiske embetsmannsrollen har vakt oppmerksomhet. Er det mulig å skifte klær så raskt, fra nøytral til politisk og så til nøytral embetsmann igjen?

Av GUDLEIV FORR
Det er Venstres leder Lars Sponheim som tar opp saken i Stortinget. Partiet vil ha karantenebestemmelser. I dette spørsmålet kan Venstre uttale seg med betydelig innsikt. Det var partiets historiske oppgave å plassere Venstre-folk i alle ombud. Venstre kan til og med telle i sine rekker en som brøt mot det prinsipp som nå etterlyses, nemlig Knut Getz Wold. Han ble landets første statssekretær, hos Arbeiderpartiets sosialminister Christian Oftedal i 1947. Etter sin funksjonstid gikk han tilbake til embetet som ekspedisjonssjef i Handelsdepartementet.
· · Da Arbeiderpartiet kom til makten i 1935, følte statsrådene at det befant seg et sterkt korps av borgerlige, ja konservative herrer i de ledende stillinger i forvaltningen. I deres selvforståelse inngikk rett nok at de var bærere av saklighet, nøytralitet og kontinuitet, av allmennvellet og av rettssikkerheten. Men den nye retning i statsrådsstolene stolte ikke helt på deres holdninger.
· · Etter seks tiår med arbeiderpartihegemoni er imidlertid den klassiske embetsmannskultur for lengst borte, selv om den dukker opp i et ofte ubegripelig og oppstyltet språk som minner om embetsmannsstatens glansdager. Arbeiderpartiets nye samfunnsomformende politikk åpnet for en helt annen embetsmannsrolle. I stedet for å administrere det bestående med størst mulig hensyn til alle berettigede krav og interesser, så de nye embetsmennene det som sin oppgave å bidra aktivt til de store omveltningsprosjektene som politikerne ønsket gjennomført. I stedet for jurister, kom de nye samfunnsteknokratene, sosialøkonomer, ingeniører og statsvitere. De ønsket å gi råd ut fra en politisk innforlivelse med sine statsråder, selv om de ikke nødvendigvis støttet Arbeiderpartiet. Knut Getz Wold var en typisk representant for den nye embetsmannsklassen.
· · Men det gamle hierarki i departementene besto. Man startet nedenfra, som førstesekretær, ble konsulent, byråsjef, for i heldigste fall å ende som ekspedisjonssjef. Karrieremønsteret var i liten grad styrt av statsrådene. Men med tida har også det forandret seg. Mer fleksible rekrutterings- og forfremmelsesveier er utviklet. Den gamle ansiennitetslinje er erstattet av politisk styrte karrierestiger. Rådgivernes tid er inne.
· · Så vidt jeg kan skjønne innebærer dette en langt mer dramatisk politisering av embetsverket enn det Haktor Hellands svingdør innebærer. De nye «rådgiverne» er i prinsippet nøytrale embetsmenn, men de er sterkere knyttet til sin statsråd og jobber i stab, som det heter på moderne organisasjonsspråk. De er mer villige til å utøve oppgaver som vi ellers betrakter som politiske. De driver planlegging, de forhandler, og de avlaster statsråden i mange av hans utadvendte oppgaver. De skriver taler, står fram i mediene og utformer materiale som skal «selge» statsrådens saker i offentligheten.
· · Denne utviklingen har både en god og en dårlig side. Den gode er at embetsverket blir mer effektivt og at politikerne kan være mer trygge på at deres beslutninger blir lojalt gjennomført. I en tid da statsråder står overfor formidable motmakter i form av organiserte og kapitalistiske interesser, er det en fordel at embetsverket er mest mulig innrettet mot å fremme statsrådens politiske planer og syn.
· · På den annen side kan et slikt system åpne for villedning og politisk manipulasjon. Vi så tilløp til det spesielt under EU-striden i 1972 da Utenriksdepartementet ble ensidig brukt i politisk øyemed. Systemet skaper usikkerhet hos opposisjonen om sakene er skikkelig belyst, og det åpner for krav om alternative utredninger.
· · Problemene er ikke blitt mindre av at det parallelt med dette også bygges opp klart politiske sekretariater av statssekretærer, politiske sekretærer og rådgivere. Slik blir rolleoppfatningene uklare fordi normsettene under det nye system er mange og til dels motstridende. Hva er politisk forberedelse og hva er forvaltningsoppgaver? Det gjelder muligens fortsatt at «den Gud gir et embete, gir han også forstand». Men i dagens embetsmannsrolle inngår nok også en stor porsjon politisk binding. Og hva skjer om det kommer nye politiske hender i statsrådsskuffene?

© Dagbladet