Under besvergelsene om demokrati og markedsreformer i Russland er samfunnet i ferd med å deles i to, noen ganske få er uhyre rike. De fleste er svært fattige og usikre.

Russlands fattige

I disse dager er det fem år siden presidentene i Russland, Hviterussland og Ukraina erklærte Sovjetunionen for oppløst. Russland har like lenge levd med Boris Jeltsins økonomiske og politiske reformer, og det er vel ett år siden vestlige og russiske eksperter erklærte at den økonomiske oppgangstida var rett rundt hjørnet.

Av PETER NORMANN WAAGE
Likevel var et av Jeltsins valgløfter i sommer endelig å utbetale lønn til statsansatte. Nå, snart et halvt år etter valget, streiker hundretusener av gruvearbeiderne fordi de ikke har fått lønn på mange måneder. Å klare seg uten lønn er noe som mange statsansatte og pensjonister er blitt tvunget til. Det er ille nok, men skal vi tro en artikkel som nylig ble offentliggjort i Literaturnaja Gazeta, trues Russland av en annen og langt mer alvorlig fare: Samfunnet støter stadig flere mennesker, også unge, ut i fattigdom og hjemløshet.
· · De manglende lønnsutbetalingene har sin årsak i en fantastisk statskorrupsjon og i at landet mangler rutiner for betaling og innkreving av skatt. Jeltsin har i alle fall sagt at dette skal endres. Årsakene til at ti prosent av den russiske befolkningen, omkring 14 millioner mennesker, lever i fattigdom, ligger for en stor del i de økonomiske reformene selv, altså i den politikken som myndighetene skryter av og ikke har til hensikt å gi opp. Over halvparten ble presset ut av en relativt trygg tilværelse da det smule velferdssamfunn som Sovjetunionen representerte, forsvant. Ekspertene regner med at enslige eldre og pensjonister er mest utsatt for å ende sine dager som tiggere og uteliggere, dernest kommer handikappede og familier med mange barn.
· · Blant de 14 millioner som allerede befinner seg utenfor samfunnet, «uten noen som helst menneskerett, også retten til liv», som avisa skriver, finner vi fire millioner gatebarn. En overveiende del av de øvrige er også svært unge, slik at vi her står overfor noe som kan utvikle seg til et eget sjikt i samfunnet. Det ligger i sakens natur at dette både er et gjennomkriminalisert og ytterst voldelig miljø. Over en femtedel av de hjemløse er bevæpnet med skytevåpen. Samfunnet som sådant viser liten eller ingen interesse for dem, selv om sympatien er stor hos den «vanlige» russer. Noe hjelpeapparat å snakke om finnes ikke, hele landet har bare 25 herberger. En rundspørring blant politi og tjenestemenn som omgås de hjemløse, viste at det er dem som oftest gir dem bank. Det bekreftes også av ofrene.
· · På den andre siden av samfunnsstigen finner vi omkring fem millioner mennesker som virkelig er blitt rike og velstående i løpet av de fem åra som er gått, og vel 30 millioner, eller 20 prosent, som kan sies å tilhøre middelklassen, fordi de ikke opplever noen umiddelbar fattigdom. I 1992 tjente de rikeste ti prosent av befolkningen vel sju ganger så mye som den fattigste tiendedelen. I dag tjener de 20 ganger så mye. Artikkelforfatterne hevder at de eneste som har håp om å klatre oppover på den sosiale rangstigen, er statstjenestemenn og kriminelle.
· · For under Jeltsin har byråkratiet vokst til nesten det tredobbelte. Det er ikke byråkratene som ikke får lønn, det er arbeiderne langt fra maktens og rikdommens sentrum. Derfor trekker den voksende gruppen av hjemløse til seg mange ufaglærte arbeidere og folk med lavere teknisk utdannelse. Mens det gjennomsnittlige utdannelsesnivået i Sovjetunionen var svært høyt, kommer nå flertallet av elevene i de høyere utdanningsinstitusjonene fra den rikeste femtedelen av befolkningen. Forfatterne spør om demokrati er forenlig med at vel 70 prosent av befolkningen lever på eller under eksistensminimum. Den middelklassen som i Vest-Europa og USA utgjør omkring halvparten eller mer av befolkningen, utgjør i Russland maksimum 23 prosent.
· · Likevel skal vi ikke la oss friste til å tro at den realiteten som skjuler seg bak disse tallene, skaper nostalgi etter Sovjetunionen. Det har det siste årets politiske begivenheter vist. Men selv om russerne har hatt nok av revolusjoner, kan samfunnet falle fullstendig sammen. Derfor må Vesten forstå at den sosiale sikkerheten i landet nok på lang sikt gir større avkastning enn noe forretningsforetakende, er det aldri så blomstrende.

© Dagbladet