Aldri har en regjering fått så strid start som Thorbjørn Jaglands. Det stormer rundt statsråder, og Det norske hus har knapt funnet en tomt.

Fra hus til bunker

Thorbjørn Jaglands visjon for sin regjering var Det norske hus i det nye århundret. Etter to måneder i regjeringslokalene øyner vi ingen byggeplass. Planleggeren er borte, og nå står enda en av statsrådene i fare. Det denne regjeringen trenger er ikke et hus, men en bunker.

Av GUDLEIV FORR
Arbeiderparti-staten er plan og kontroll. Nå hjemsøkes regjeringen Jagland av spøkelsene fra denne politikken. Planlegger for det nye årtusenet skulle være Terje Rød-Larsen. Han falt som følge av dårlig personlig planlegging. Nå står Grete Faremo på kanten av stupet. Hun har i seks år hatt ansvaret for kontrollen med rikets overvåkere.
· · Men den kontrollkulturen Arbeiderpartiet har etablert, lar seg åpenbart ikke tøyle. Den lever sitt eget liv etter frigang i 40 år. Landets fremste kommunistjeger, Haakon Lie, kaster sin skygge over det norske politiske landskapet fra sin appelsinlund i Florida. Nå rammer han også Thorbjørn Jagland, som før han tiltrådte opphøyde Lie til sitt store politiske forbilde.
· · Thorbjørn Jaglands regjeringsdannelse ble møtt med enorme forventninger. Man må tilbake til 1965 da regjeringen Borten ble dannet, for å finne maken. Utgangspunktet var ikke enkelt: Han skulle overta etter en av tidenes mest populære statsministrer. Da trengte han stor utgangsfart, og fant trylleformularet i metaforen Det norske hus og i personen Terje Rød-Larsen.
· · Sju uker seinere er regjeringens store program usynlig. Det norske hus er blitt et begrep for prestene i adventstida. De siste ukenes begivenheter har vist at visjonen om Det norske hus var svakt fundert. Den var basert på ett eneste kort, Terje Rød-Larsen. Men allerede i starten var det noe som skurret. Regjeringens sjef visste ikke helt hvor planleggeren skulle sitte. Han ble jaget fra departement til departement. Og da han gikk, tok han åpenbart notatene sine, ideene og nettverket sitt med seg. Nå forstår jeg at Det norske hus bare var en skisse som skulle utvikles underveis.
· · Det norske Arbeiderparti har bygd hus også tidligere. Men Rød-Larsens store forgjenger Erik Brofoss hadde arbeidet i over ti år med programmet «Framtidens Norge», da han ble kallet til Kongens rådsbord i 1945. Det var så grundig forberedt at det ikke var personavhengig. Og det hadde så høye ambisjoner at det var rom for modifikasjon under møtet med virkeligheten. Jaglands visjon tar nok utgangspunkt i partiets nye program, men det er åpenbart for løst som politisk kart.
· · Derfor ble det merkelig stille rundt Det norske hus etter statsrådsskiftet. Selve konseptet forutsatte en kraftfull byggmester, en generalist som allerede hadde satt sitt stempel på samfunnsdebatten, en intellektuell skikkelse med handlekraft. Man kan si mye bra om riksbibliotekar Bendik Rugaas, men han har ikke vært en sånn mann. Jeg tror ikke han har kontakter til de miljøene som kan bidra til byggearbeidene. Statsminister Göran Persson i Sverige skal nå også prøve seg som ny «folkhem»-bygger. Han har plassert en framstående professor, Olof Eriksson, på sitt kontor til å lage om Sverige til et «ekonomiskt uthålligt samhälle». Eriksson har skrevet en bok, «Bygg om Sverige till bärkraft». Det er i en viss forstand en ansats til en visjon.
· · Nå har jo statsminister Thorbjørn Jagland selv skrevet bøker. Men hans brev til utvalgte nordmenn var nok for tynt som grunnlag for en regjeringspolitikk. I de siste ukene har han dessuten ikke hatt tid til annet enn å fare rundt i Stortingets korridorer for å hale i land et statsbudsjett. Han har fungert både som parlamentarisk leder og som fraksjonsfører i finanskomiteen. Og fredag eksploderte altså igjen partiets forhold til de hemmelige kontrollører.
· · De første 100 dagene har fått en mytisk betydning for alle regjeringer i vår tid. Det er da regjeringen skal sette kurs og gi signaler om hva den vil med Norge. Regjeringen Jagland fikk knapt to uker til å paradere. Deretter har den hatt mer enn nok med å holde seg oppreist. Det har den rett nok greid, nettopp fordi statsministeren selv har taklet krisene på en åpen og resolutt måte. Det kan være et signal om at han vil få skuta på rett kjøl igjen. Men høsten har vært opposisjonens og pressens. Om noen kan ønske hverandre en god og fredfylt jul, må det være den våkne offentlighet. Og i det nye år er det valg og valgkamp. Kan statsminister Thorbjørn Jagland utvikle seg som statsmann da?

© Dagbladet