For første gang i det moderne Norges politiske historie er det åpen og uforsonlig krig mellom Stortinget og mektige statsetater som Overvåkingstjenesten og påtalemyndigheten.

Solid ryggdekning?
Situasjonen er absurd: Mens hele det politiske Norge retter knallhard kritikk mot Overvåkingstjenestens Furre-etterforskning, nekter de ansvarlige å ta noen form for selvkritikk. Grunnen er like åpenbar som delikat: De hadde skaffet seg ryggdekning fra sine overordnede i Furre-saken, og nekter å la seg ofre.

Av HARALD STANGHELLE
Fredag var en av de svarteste dagene i Overvåkingstjenestens historie. Rapporten fra Stortingets kontrollutvalg beskriver gjennom sin drepende kritikk en etat som mangler nødvendig politisk skjønn, analytisk evne, samt taktisk finfølelse. Kontrollutvalget får full støtte fra sin oppdragsgiver, Stortinget, der representanter for samtlige partier mener etterforskningen av Lund-kommisjonsmedlem Berge Furre nærmest vitner om forakt for landets nasjonalforsamling.
· · Alvorligere kan ikke en statsetat angripes. Situasjonen blir ikke akkurat bedre av at Overvåkingstjenestens øverste ansvarlige de siste årene (Grete Faremo) sier hun «hoppet i stolen» over det som er avdekket, mens både statsminister Thorbjørn Jagland og justisminister Anne Holt nekter å svare på om de har tillit til overvåkingssjef Hans Olav Østgaard.
· · Det er i slike situasjoner en overvåkingssjef øyeblikkelig må gå av, mens Østgaard gjør det motsatte: Han avviser blankt behovet for en ny ledelse i Politihusets øverste etasjer. Hvorfor vil ikke den mest byråkratisk korrekte av alle etterkrigstidas overvåkingssjefer gjøre dette lett for sine overordnede?
Grunnen er åpenbar: Hans Olav Østgaard nekter å la seg utpeke som enslig syndebukk fordi han vet han har skaffet seg full ryggdekning for Furre-etterforskningen.
· · Hans forgjengere gjorde det til en dyd å la Justisdepartementets folk vite minst mulig, og dette spillet har ettertida felt en knusende dom over. Overvåkingssjef Østgaard valgte en annen linje, som en ekte byråkrat sørget han for å orientere Justisdepartementet om sine disposisjoner:
Allerede i august 1995 ble en av justisminister Faremos nære medarbeidere, ekspedisjonssjef Berit Fosheim i departementets politiavdeling, informert om Furre-saken. Hun var ikke kritisk, og gjorde da heller ingenting for å stoppe henvendelsen om Furre til tysk etterretningstjeneste. Fosheim orienterte trolig andre i departementet om sakskomplekset. Seinere på høsten informerte Østgaard det daværende kontrollutvalget - heller ikke der møtte han kritikk eller advarsler. På samme tid ble Ketil Lund informert, og reagerte uten at overvåkingssjefen skjønte alvoret i saken. Noe seinere er neste «informasjonsledd» førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som blir en aktiv bidragsyter til den videre etterforskningen. Qvigstad på sin side informerer Riksadvokatembetet gjennom assisterende riksadvokat Tor-Aksel Busch.
· · Med Ketil Lund som hederlig unntak er det ingen av disse justissektorens maktbaser som skjønner de kraftige politiske overtonene denne saken har. Det er heller ingen som råder overvåkingssjefen til å stoppe all videre etterforskning av Stortingets spesialutvalgte gransker. En gransker de samme institusjonene har gitt høyeste sikkerhetsklarering.
· · Dette er grunnen til det utrolige dilemmaet statsminister Thorbjørn Jagland har kommet opp i under gjennomgangen av Furre-saken denne helga. Det gjelder ikke lenger «bare» en overvåkingssjef som ikke skjønner tidas melodi. Justisdepartementet under Grete Faremos ledelse, samt selveste Riksadvokaten, har aktivt eller stilltiende godtatt etterforskningen av Berge Furre. Da nærmer vi oss sprengstoff statsmaktene imellom.
· · Stortingets eget kontrollorgan er nådeløst i sin kritikk, det samme er politikere fra høyre til venstre. For gjennom Furre-etterforskningen har Overvåkingstjenesten igjen demonstrert for det politiske miljø at den ikke skjønner rekkevidden av det som settes i gang. Ingen - aller minst de hemmelige tjenestene - kan operere som om de lever i et politisk vakuum. Men denne gang har overvåkingssjefen sørget for «medsammensvorne» som også må stå til ansvar.
· · I en åpen krig mellom landets folkevalgte på den ene siden og deler av embetsverk og justissektor på den andre, er det de folkevalgte som må vinne. Men denne saken kan ikke løses «bare» ved å sparke en overvåkingssjef som midt i all uforstand faktisk har gjort noe av det han er pålagt, nemlig informert og bedt om råd i en like utrolig som absurd sak.
q

© Dagbladet