Det har vært bevegelse på den borgerlige siden i høst, og trefningene mot slutten av sesjonen har satt støkk i regjeringspartiet. Men Ap holder fortsatt kommandohøydene.

Krutt i kanonene?

Trefningene mot slutten av stortingssesjonen har vist at opposisjonen har krutt i kanonene. Men er det løskrutt? For det er Thorbjørn Jagland som skal holde nyttårstalen til det norske folk. Krisene har nok vært en belastning for regjeringens sjef, men opposisjonens ildgivning har gjort statsministeren til statsminister.

Av GUDLEIV FORR
Forholdet mellom regjeringen og Stortinget er mer spennende enn på lenge. Stortinget har gjenerobret plassen som landets viktigste politiske arena. Statsministeren har invitert nasjonalforsamlingen til dialog, han har kommet med redegjørelser og erklæringer og har selv vært aktiv under budsjettbehandlingen. Samtidig har statsrådskrisene svekket den nye regjeringen. Men det som peker framover, er samarbeidet i sentrum som har presset regjeringen under budsjettbehandlingen. Dette er noe nytt. Men har sentrum noen ideer som gjør det til en selvstendig kraft?
· · Avskrellet all retorikk om samling i sentrum har de to dominerende sentrumspartiene nå som ellers først og fremst opptrådt som særinteressepartier. I stedet for mer til psykiatrien, kjempet KrF fram 100 millioner til kirken, og Senterpartiet har passet på distriktene. Begge driver kjøpslåing og hestehandel, og Sp-ordførerne har fått bekreftet at det er det som gir resulater, ikke den ideologiske selvstendighetslinja. Høsten har vært Johan J. Jakobsens og Kjell Magne Bondeviks, ikke Anne Enger Lahnsteins og Valgerd Svarstad Hauglands.
· · Men utviklingen gir grunn til å spørre om hva sentrum egentlig er. Har ikke Kristelig Folkeparti og Senterpartiet rett og slett plassert seg i sentrum for å kamuflere at de egentlig forvalter andre interesser? Er det ikke bare Venstre som ivaretar en prinsipiell sentrumspolitikk, til tross for at partiet tradisjonelt er de sprikende motkulturers tumleplass? Og selv med Venstre i sin midte blir sentrum ikke noe annet enn en tilfeldig samling mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Det har ingen annen visjon enn makten. Om de skulle bygge et hus, ville det i beste fall bli en bobil i et veikryss.
· · For i den grad samarbeidet mellom de tre partiene framstår som et alternativ, er det vanskelig å øyne noen motor for nyorientering i det. De tre må i det minste kunne fortelle oss hva det nye skulle bestå i. Hva slags Europa-politikk står de f eks for? Skal vi være med i EØS eller skal vi ikke? De vil nok kjempe de små og mellomstore bedrifters sak, men i høst har vi sett dem drive fram vilkår for rederinæringen som selv ikke Venstres skipsredere Gunnar Knudsen og Johan Ludvig Mowinckel fant på.
· · De samles om å bruke mer oljepenger, men vil redusere oljeproduksjonen. De er opptatt av demokratispørsmålet, men finner ikke andre angrepsmål enn arbeiderbevegelsens nettverk, som åpenbart er noe annet og verre en misjonsnettverkene og landbruksnettverkene. Nei, her er mye skrik og lite ull, selv om både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er vel trenet i både å klippe sauer og gjete får.
· · Så det er Arbeiderpartiet som fortsatt holder høydene foran det store slaget i 1997. SV er som ellers mer opptatt av å lage program enn av å gjennomføre det. Carl I. Hagen er mer opptatt av å riste på hodet enn av å ta ansvar for landet. Og Høyre mangler politisk fasong og gnager mest på hverandre. Under nominasjonene har bunadshøgre spist bunadshøgre, og partiets tidligere parlamentariske leder Anders Talleraas ble ofret fordi han ble for mye rikspolitiker. Det er ikke til å tro av C.J. Hambros og John Lyngs gamle parti?
· · Arbeiderpartiet sitter derfor trygt som et parti som vil ha makt for å bruke den. Hovedsynspunktet på de borgerlige i 1990-åra må bli impotens: De har hatt utstyret, men har ikke kunnet bruke det. I en slik situasjon er det naturlig å spørre: Hvorfor får de det ikke til? Da peker de på at Arbeiderpartiet har vært aktivt i de indre gemakker. De har betjent seg av tjuvtriks og spioner. Dessuten mener de at Arbeiderpartiet har drevet med samrøre og skaffet seg illegitim makt. Arbeiderpartiet har forført så vel arbeiderklassen som næringslivet.
· · Da griper de til kanonen og skyter noen spurver. Men det er ikke nok til å erobre kommandohøydene. Den nyutnevnte statsminister Thorbjørn Jagland har nok møtt stormer som ingen andre i norsk historie. Men han har stått han av, som det heter i Lofoten. Derfor er det han som sitter med gullhjelmen etter høstens trefninger på slagmarken.

© Dagbladet