Norsk politikk har en egen forsonende evne. Da en av de blodigste høstsesjoner sluttet i Stortinget i går, hersket det jovial stemning med gratis kaffe og julekaker i Vandrehallen.

Drama m/kaffe

Denne høstsesjonen har hatt historiens sus over seg. Den sluttet da også på en uvanlig måte med saldering av statsbudsjettet en dag på overtid. Selv det ble i knappeste laget. Møtet måtte ta en pause for at Gudmund Restad kunne skrive ut sitt siste forslag. De andre fikk gratis kaffe.

Av ARNE FINBORUD
Nå skal begivenhetene analyseres og velgerne felle sin dom rundt julematen. Ingen vet hvor velgernes sympati vil havne. De ferskeste meningsmålingene tyder på tilbakeslag for regjeringspartiet. Men samtidig sitter bortimot 30 prosent av velgerne på gjerdet. I tillegg kommer hjemmesitterne. Etter at Fremskrittspartiet snudde opp ned på norsk politikk i løpet av to uker i fjor, våger ingen å ha noen bastant mening om valget i september. Det eneste vi vet er at velgerne er på vandring som lemenflokker om høsten. Og de vandrer på kryss og tvers av gamle stier. For tida er det stor utveksling av velgere mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Det er i strid med statsviternes oppskrifter.
· · Alle synes å være enige om at høsten har brakt to viktige endringer i norsk politikk. Sentrumspartiene er styrket, og mer makt er ført tilbake til Stortinget. Nå står oppfølgingen for tur. Sentrum må bestemme seg for hva de skal bruke sin enighet til. Uten en felles opptreden ved behandlingen av langtidsplanen i vår, blir denne høsten et slag i lufta. Sentrumssamarbeidet betyr en slags normalisering av partibildet etter EU-kampen. Men det er helt uvisst hvordan sentrum vil plassere seg i forhold til både Høyre og Arbeiderpartiet. Blir det innen Anne Enger Lahnsteins trekant eller langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen?
· · Mange vil mene at hvis sentrum skal gjøre seg tanker om makt, må de stelle seg slik at Høyre ikke går til Arbeiderpartiet, og det betyr en mer tradisjonell sentrumsplassering. Her kommer Lars Sponheims lansering av Kjell Magne Bondevik som statsminister inn. Det vil være mye lettere for Høyre å støtte Bondevik enn en regjering med Lahnstein. Ja, Høyre kan ikke for sin egen sjel la Jagland fortsette når Bondevik er alternativet. Og Hagen vil vel komme omtrent i Høyres stilling. Men han kan finne på mye. Det har vi sett i Oslo.
· · Det er også uklart hva Stortinget vil bruke sin nye makt til. Det må passe på grenseoppgangene og ikke bli en del av Jaglands store samråd. I høst har Stortinget flyttet på langt flere milliarder enn før, og det har skjedd etter sentrumspartienes opplegg. Når regjeringen til slutt fikk til en slags budsjettbalanse og reddet sjela si, ble det en løsning som avspeiler det fordelingspolitiske tyngdepunktet i Stortinget.
· · Det er viktig for Jagland. Skal hans husbygging ha noen mening, må det bli mer plan og styring og mindre marked enn de siste åra. Det vil også kreve høyere offentlig forbruk. Så får det bli en annen sak hvordan det blir to regjeringsalternativer ut av dette. På fordelingspolitikkens områder, som er viktig i Norge, vil de jo bli stående kloss inntil hverandre. Jagland har signalisert at han nå vil styrke Arbeiderpartiets sosiale profil etter at det har vært nødvendig å prioritere vekstpolitikken de siste åra.
· · Et annet resultat av høstens begivenheter er Høyres isolasjon. Det har ikke bare skjedd under budsjettbehandlingen, men også rundt de to statsrådsavgangene. Opposisjonen har vært ledet av Johan J. Jakobsen og Kjell Magne Bondevik. Jan Petersens plan om å splitte sentrum har slått feil. Han kunne umulig kjenne kjemien mellom de to gamle sentrumskameratene da han ga KrF valget mellom Høyre og Senterpartiet. Nå kan i stedet Høyre bli tvunget til å krype til korset, ja, nettopp det.

© Dagbladet