Norske myndigheter har de siste 20 årene bevisst tonet ned de massive bruddene på menneskerettene i Indonesia, av hensyn til norsk næringsliv.

Handel og dårlig vandel

Siste fakkeltog er gått for årets fredsprisvinnere, og en hel verden sitter nok en gang igjen med inntrykk av at lille Norge er de undertryktes beste venn. Tilfellet Indonesia viser noe annet.

Av NILS-INGE KRUHAUG
At de massive bruddene på menneskerettene i Indonesia bare er viet en snau side i et 50 sider langt referanse-dokument UD har utarbeidet om landet, gir et godt bilde av Norges forhold til regimet i Jakarta. Dokumentet, som er beregnet på intern bruk og derfor hemmeligstemplet, må i beste fall sies å lide under sin diplomatiske språkdrakt, i verste fall under forfatternes manglende ønske om å formidle sannheten.
· · Formuleringer som at «underliggende spenninger fortsatt er til stede i Øst-Timor» er verdt å merke seg, det samme er utsagn som at «presse- og ytringsfriheten er begrenset» og at «fagbevegelsen har vanskelige arbeidsvilkår». Rapporter fra amerikansk UD og organisasjoner som Amnesty International bruker til sammenlikning karakteristikker som «folkemord», «sensur» og «organisasjonsforbud».
· · Hvorfor ønsker så vekslende norske regjeringer å trappe opp samkvemet med et land som selv forsiktige norske diplomatene medgir «ikke er noe parlamentarisk demokrati»?
Svaret gir seg selv. Indonesia er med sine nærmere 200 millioner innbyggere, rike naturressurser, sin økonomiske rekordvekst, manglende organisasjonsfrihet, sitt stabile regime og lave lønnsnivå kort og godt en drøm både som marked og som base for egne aktiviteter i regionen.
· · Først var det skipsfart. Året etter at Indonesia okkuperte Øst-Timor, inngikk en gruppe norske skipsverft en storkontrakt med indonesiske myndigheter for bygging av 30 skip. En gave på 70 millioner kroner fra Norad, til et såkalt øyutviklingsprogram, bidro til å hale kontrakten i land. Et 20-tall norske rederier er fortsatt tungt inne i landet, blant dem Norwegian Gas Carriers som frakter hele 40 prosent av Indonesias gassimport.
· · Mot slutten av 1980-tallet ble olje stikkord i samarbeidet. Nye Norad-millioner ble delt ut, blant annet til opplæring innen oljesektoren. Bare 14 dager etter at indonesiske regjeringssoldater i 1991 massakrerte over 200 ubevæpnede mennesker på en kirkegård i Øst-Timors hovedstad Dili, undertegnet daværende nærings- og industriminister Finn Kristensen en økonomisk samarbeidsavtale med Suharto-regimet.
· · Fra skipsfart og olje ble miljø 1990-tallets melodi. I 1992 fikk ABB Nera 25 millioner statlige kroner for å bygge vannkraftverk i Indonesia, samtidig som det norske kartoppmålingsfirmaet Blom A/S sikret seg hele 70 millioner Norad-kroner for blant annet å kartlegge Øst-Timor for okkupasjonsmakten. Norad og UD beklaget fadesen, men benektet at Norge «de facto» hadde anerkjent Indonesias okkupasjon. Det samme gjorde utenriksminister Bjørn Tore Godal da han i forrige uke kommenterte Statoils planer om å starte leteboring i Timor-havet.
· · Med velsignelse fra den indonesiske hæren sikret Blom seg i 1995 en ny kjempekontrakt, til en verdi av hele 816 millioner kroner. Norad var som alltid velvillig, og bidro med 87 millioner kroner. Det norske firmaet Oceanor A/S fikk samtidig 31 millioner Norad-kroner for å drive miljøovervåking. Norsk Hydro og Dyno er også gode venner med general Suharto. Mens Dyno i en årrekke har bidratt med store mengder dynamitt til landets sterkt omstridte gruvedrift, har Hydro bare i år solgt kunstgjødsel for om lag 80 millioner kroner.
· · Samtidig med de mange og feite kontraktene norsk næringsliv har sikret seg, har eksporten til Indonesia økt med 100 prosent bare siden statsminister Gro Harlem Brundtland besøkte landet høsten 1995. Norske myndigheter velger åpenbart å lukke øynene for de massive overgrepene, og sverger til sin «kritiske dialog» med regimet. Hva den innebærer, er høyst uklart.

© Dagbladet