Bill Clintons spesialutsending Dennis Ross prøver å få til en Hebron-avtale. Det må mer nytenkning til om det skal bli fred mellom israelere og palestinere.

Nytt fredsevangelium

«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra Oslo om at palestinere og israelere måtte skape fred. Alle dro for å hjelpe til, hver fra sitt land.» Slik kunne det begynt, fredsevangeliet fra Midtøsten. Men problemet er at freden uteble.

Av JAN-ERIK SMILDEN
Det har vært nok av vise menn, landshøvdinger og jomfruelig optimisme. Engler har det vært færre av, spesielt blant partene selv. Og det er god plass i Betlehems herberger denne jula, et dårlig tegn. Turistene svikter.
En av de vise menn heter Dennis Ross. Han er president Bill Clintons spesialutsending i Midtøsten, og har i helga på nytt prøvd å få til en avtale om Hebron. Forleden uttalte Yassir Arafat at Ross favoriserer israelerne. Det oppsiktsvekkende var ikke at den palestinske presidenten sa dette, men at han ikke har gjort det før.
· · USA er ingen nøytral mekler i denne konflikten. Bill Clinton er kanskje den mest pro-israelske presidenten som har sittet i Det hvite hus. Flere av hans rådgivere er framtredende amerikanske jøder. Ikke noe vondt om det, men man skulle hørt israelernes reaksjon om en amerikansk president i stedet hadde omgitt seg med en stab av arabiskættede medarbeidere.
· · Fredsforhandlingene mellom Israel og PLO bygger først og fremst på Oslo-avtalen fra 1993. Som fundament og rammeverk var avtalen brukbar, bortsett fra at den var full av huller som en sveitserost. Men den krevde at partene var villige til å gå lenger enn avtaleteksten sa, og - ikke minst - at israelerne behandlet palestinerne som likeverdige partnere.
· · Dessverre stoppet fredsprosessen opp. Det gjorde den før Benjamin Netanyahu vant det israelske valget i mai i år. Med Peres som fortsatt statsminister ville nok dialogen kommet i gang igjen, men verken han eller hans myrdede forgjenger, Yitzhak Rabin, ville trolig ha ført fredsforhandlingene i mål. Til det lot Oslo-avtalen for mange stridsspørsmål ligge, ikke minst når det gjelder jødiske bosettinger på Vestbredden, Jerusalems framtidige status og palestinske flyktningers rett til å vende hjem.
· · Feilen med denne fredsprosessen er at den ikke foregår mellom to likeverdige partnere. Det er stort sett israelerne som har bukta og begge endene. Vel kan de skylde på sikkerhetshensyn når de utestenger titusenvis av palestinske arbeidere fra Vestbredden og Gaza, vel kan de klage på at Arafat ennå ikke kan gi et skriftlig bevis på at paragrafene i det palestinske nasjonalcharteret om å kaste jødene på sjøen er opphevd. Men det er først og fremst israelerne som har trenert forhandlingene og bygd nye jødiske boliger på den okkuperte Vestbredden - også i Rabin og Peres' tid.
· · Til nå har palestinerne bare full indre kontroll over seks byer på Vestbredden, fire prosent av det totale arealet. Sytti prosent er fremdeles under israelsk herredømme. Hver eneste dag konfiskerer israelerne palestinsk jord. Slik det ser ut nå, har Israel til hensikt å beholde minst halvparten av Vestbredden. Palestinernes områder kan komme til å fungere som de tidligere sørafrikanske bantustanene. Hvilken fred blir det? Hvilket fundament kan det skape for en framtidig uavhengig palestinsk statsdannelse?
· · Jula er tid for ettertenksomhet. Kanskje bør de som har vært involvert i fredsprosessen, begynne å tenke nytt. Oslo-avtalen har kjørt seg fast i et blindspor, ikke minst fordi amerikanske fredsmeklere ikke legger stort nok press på Israel. EU ønsker å komme på banen, det kan føre til en bedre balanse i fredsarbeidet. FN burde også ideelt sett vært en mer aktiv partner på det politiske plan.
· · Det britiske ukemagasinet The Economist foreslår at Yassir Arafat burde erklære en uavhengig palestinsk stat og arbeide for FN-medlemskap. Over 100 land har hittil anerkjent det ikke-eksisterende Palestina. USA og Israel ville kjempe imot med nebb og klør, men kanskje er en slik løsning uunngåelig. Da ville det i hvert fall bli forhandlinger mellom to stater. Og så kunne kanskje Midtøstens fredsevangelium likevel skrives, med følgende innledning:
«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra verdenssamfunnet: La israelerne og palestinerne få hvert sitt.»

© Dagbladet