Hvorfor får de det til?
Av HANS ROSSINÉ
BERLIN: Man skal vokte seg vel for å framheve fortreffeligheter ved andre lands kulturliv. Like fullt: hvorfor synes andre så heldige med sine kulturelle nysatsninger, og ikke vi?
Det siste tilskuddet i tysk kulturliv er samtidskunstmuseet Hamburger Bahnhof i gamle Øst-Berlin. Museet er Berlins svar på Paris' Musée d'Orsay. Det åpnet den 1. november i år, holder til i en nedlagt jernbanestasjon, og ligger i Invalidenstrasse et steinkast fra Brechts gamle leilighet. På bare to måneder er det blitt et populært besøksmål for berlinere og tilreisende.
· · Jeg går gjennom lyse og nyoppussede haller og ser bilder av Cy Twombly og Robert Rauschenberg, Andy Warhol og Anselm Kiefer, Nam June Paik og Roy Lichtenstein. Samlingen av moderne kunst kommer fra statlige museer og fra privatsamlingen til kunstelskeren Erich Marx. Noen forteller meg at de fleste av museumsvaktene og betjeningen i den svære, flotte kafeen midt i museet er rekruttert fra nærmiljøet i Øst-Berlin. Og man merker at de er litt usikre og ganske sjarmerende nølende i sine nye roller som voktere av den internasjonale samtidskunsten verdensvante og urbane tilskuere med dyre brilleinnfatninger og sure intellektuelle uttrykk går rundt og ser på.
· · I andre etasje er to svære Joseph Beuys-rom og innenfor dem igjen et Joseph Beuys-mediarkiv hvor jeg blir sittende over en time og klikke på musa for å se gamle intervjuer, filmer og billedsekvenser med Beuys på en PC-skjerm.
· · Hamburger Bahnhof er selvsagt lagt der hvor det ligger som en del av en byutviklingstankegang. I strøket bygges nye kontorer for den tyske regjering, som flytter hit med sitt pikk og pakk i 1998. Museet for samtidskunst, eller samtidsmuseet som tyskerne kaller det, er tenkt å være en kile og et fristed midt i en bydel av boliger, byråkrater og politisk makt. Men viktigere enn byutviklingsideen er naturligvis at tyskerne har valgt en bygning som qua byggverk er ideell som kunstmuseum. Åpen, lett tilgjengelig fra gateplan, mye lys, svære arealer og rom for konsentrasjon. Det er ikke uten grunn at både Paris og Berlin har valgt seg gamle jernbanestasjoner som kunstmuseer. For er ikke nettopp jernbanestasjonens funksjon den samme som kunstmuseets, nemlig å være en bygning der mange mennesker fra alle samfunnslag går hyppig ut og inn?
· · Så er det bare å riste på hodet av at vårt Samtidskunstmuseum i Oslo ble lagt til en gammel, lukket pengebastion og ikke til gamle Østbanen.

© Dagbladet