EU-landene satser på å innføre Euro fra 1999. Virkemidlene er kreativ bokføring, kutt i offentlige utgifter og manipulering av opinionen.

Nedtelling til union
I 1996 tok EU-landene nye skritt mot en økonomisk og monetær union. Utviklingen i 1997 avgjør hvem som er kvalifisert til å bli med. Beslutning om hvilke land dette er, tas i 1998. Fra 1999 skal valutaunionen være et faktum, men uten Norge.

Av PER VASSBOTN
Ironisk nok er vi overkvalifisert til å gå med, med vår oljebaserte økonomi. Maastricht-traktatens bestemmelser om tillatte hovedtall for budsjettunderskudd, gjeld og inflasjon var allerede oppfylt da vi sa nei ved folkeavstemningen i 1994. Siden har det bare gått bedre og bedre, trass i dystre spådommer om hvilke ulykker som ville ramme utenforlandet. Vårt nei og følgen av det illustrerer et hovedpoeng ved hele den europeiske utviklingen og unionsbyggingen: Dette er politikk mer enn økonomi.
· · Det vesle skrittet framover mot unionen som stats- og regjeringssjefene tok på sitt siste toppmøte i Dublin, var også politisk begrunnet, selv om det tilsynelatende var av teknisk-økonomisk art. Det satt langt inne å få til et kompromiss om hvilke straffetiltak som skal kunne iverksettes mot et land som bryter betingelsene for medlemskap etter at valutaunionen er et faktum. Tyskerne måtte ha en streng linje igjennom for i det hele tatt å kunne få den hjemlige opinionen med på å oppgi sin inflasjonsfrie, solide tyske mark til fordel for en usikker «spagettivaluta» kalt Euro. Franskmennene var av hensyn til sin nokså rebelske opinion ute etter en fleksibel handhevelse av regelverket, og fikk langt på vei medhold.
· · Dette ble nok en styrkeprøve mellom EUs bærende medlemsland Tyskland og Frankrike, men også mellom to tenkemåter, ja, mellom to erkefiender. Som Winston Churchills taler og avisartikler for femti år siden understreket, var det bare et vennskap mellom disse to stormakter som kunne hindre ny krig i Europa. Vennskapet er i dag et institusjonalisert faktum, selv om det bærer mer preg av realpolitikk enn av varme følelser. Det økonomisk sterke samlede Tyskland og det politisk ambisiøse Frankrike utgjør et perfekt par bare så lenge de holder sammen, men de blir farlige for omgivelsene den dagen de virkelig vender seg mot hverandre.
· · Rundt aksen Paris-Bonn grupperer de øvrige nye og gamle medlemsland seg. Storbritannia har fått traktatfestet en rett til å stå utenfor valutaunionen og en rekke andre integrerende tiltak. To av de tre nordiske medlemslandene markerer seg også som halvt utenfor: Danmark har fått sine unntak etter at folkeflertallet først sa nei til Maastricht, og kan bare komme med i valutaunionen etter en ny folkeavstemning. I Sverige har opinionen snudd helt om fra ja til nei, og statsminister og finansminister snakker derfor EU-motstanden etter munnen mens de skjærer ned og skjærer ned for å innfri de økonomiske betingelsene for medlemskap.
· · Göran Perssons og Erik Åsbrinks taktikk er åpenbar: Sverige skal gå med i valutaunionen, tvunget av forpliktelsen i Maastricht-traktaten og i de forbedrede økonomiske hovedtall. For å få det til griper den svenske finansministeren til kreativ bokføring: Ved å føre de store statlige pensjonsfondene på rett side i regnskapene, reduseres nettogjelden som ved et trylleslag.
· · Sveriges stolte rolle i det nye Europa, særlig i Østersjø-regionen, kan bare utfoldes innenfor valutaunionen. Dette er stor utenrikspolitikk og kan som sådan ikke overlates folkets lune gjennom en ny folkeavstemning, dette er regjeringens og Riksdagens privilegium. Spørsmålet er bare om folkets disiplin kan tøyes så langt at denne planen kan gjennomføres uten store politiske og sosiale rystelser.
· · Hvor etterlater alt dette oss? Først og fremst utenfor valutaunionen. NOK må i neste århundre veksles til Euro når vi drar på handletur til Strömstad. Likevel kommer vi til å opptre som om vi var med. Valutaunionens politikk, med lav inflasjon, fast valutakurs og overskuddsbudsjettering, blir uansett framtidig stortingsflertall og regjeringsfarge også vår politikk. Iallfall så lenge vi får store inntekter fra olje og gass.

© Dagbladet