Etter noen timer vil all folkelig motstand mot finkulturen forsvinne, felleseuropeisk kunstmusikk og Ola Dunks allsang vil gå opp i en høyere maritim enhet.

Operaen til danskebåten!
For danskene er Oslobåten et fartøy for spesielt interesserte. For nordmenn er danskebåten selve snarveien til Det Søte Liv eller innbegrepet av Dårlig Smak. Det er på tide våre politikere ser potensialet i denne sentrale kulturinstitusjonen.

Av KJETIL ROLNESS
Mens danskene tar båten for å dra på skiferie eller besøke scenografen de traff i vår på Café Wilders, er vi nordmenn allerede framme når vi går om bord. Vi inntar syndens hule, sjøfartens surrogat for Las Vegas, Liseberg og Hamburg. Vi legger igjen hemningene på Vippetangen, og tar med oss halvliteren i boblebadet. O, du herlige fryd! Visst er det «dejligt å være norsk i Danmark», men det er enda deiligere å være full nordmann på vei til Danmark. De færreste har annet å bestille i København enn det de bestilte på båten: øl og snaps. Reisen er målet og ankomsten gjør vondt i kuppelhodet. Hva skjedde? Men slik skal det være. Den som husker sine største opplevelser på danskebåten, har aldri reist med danskebåten. Hukommelsen har likevel lagret enkelte episoder fra kvelder som ennå var unge:
· · Et ungarsk danseband, trolig sammensatt av avantgardistiske jazzmusikere med forsørgeransvar, står stivt oppstilt i hvite dresser og tynne røde skinnslips. Gutta har flotte barter og hockeyfrisyrer, og aner fred og ingen fare mens de lirer av seg gebrokne og gebrekkelige versjoner av internasjonal voksenpop foran et tomt dansegolv.
Men så - geriljaangrep! Et pønkepar på vei til Roskildefestivalen, utstyrt med felles walkman og hvert sitt headsett, okkuperer parketten. Totalt oppslukt av sin private støykilde, styrter kulturprovokatørene ut i vill pogodans (ordforklaring: sterkt uvøren og primitiv hoppeteknikk med jamsitt sats og nedslag, à la hodespill uten fotball), til allmenn forskrekkelse for medpassasjerene, og ungarernes flerstemte smørsang får nå en ekstra skjelven vibrato: Feeeeeling - wow - wow - wow - feeeling ...
· · Slike front-mot-front-kulturkollisjoner skjer ikke lenger ved Færder fyr. Vi som gjerne vil være litt ualminnelige, vi som sjelden frekventerer landbaserte utesteder som likner danskebåten, har blitt mer overbærende, smidigere, kanskje også mer nysgjerrige. Vi sitter der, to velutdannede herrer på guttetur, og vet at «Verdensuret» til mesterregissør Lars von Trier - teaterbegivenheten vi pliktskyldigst må få med oss når vi først skal til Kongens by - neppe vil gi større innsikt i menneskelig atferd nær århundreskiftet enn baren på danskebåten. Vi blir påspandert tequila av en direktør på en margarinfabrikk, vi får selskap av en halvgal malerinne med rastahår som endelig har funnet noen å prate med, vi titter stjålent bort på et par lekre Hennes & Mauritz-brunetter, men blikket tvinges stadig mot et enormt berg av en kvinne ved nabobordet. Med sitt sortlakkerte sigøynerhår og ettersittende leopardbluse er hun et funn for enhver trashfilmregissør. Tanken på å by henne opp til dans begynner å anta form av et veddemål, idet hun faktisk avslår et tilbud fra en herre vi gjerne skulle ha sett innsiden av skallen på.
· · Danskebåten er for folket, men folket er så mangt. Er det ikke en lys levende Astrup som står der og flirer? Riktignok en yngre utgave, prosaisk plassert i statens lønnsregulativ, men likevel! Du her? Dere her? Jo da, hehehe, er ikke båtlivet herlig! Vår venn har selvfølgelig alibi. Jobben arrangerer seminar i et av båtens konferanserom, en virksomhet som har forårsaket en viss sosial oppgradering av passasjermassen de siste årene. Selv har jeg vært på danskebåttur med Norsk Form, senter for bedring av den estetiske kvalitet i våre omgivelser. Ut på natten ble arkitektene overbevist om at Columbus Night Club - med sine blinkende lys, gråblå plysjseter og trange, kronglete trafikkårer (for kontaktens skyld) - representerte funksjonalisme på høyt nivå: formen følger festen.
· · «Crown of Scandinavia» er danskebåten etter ansiktsløftning. Selv hyggepianisten i cocktailbaren likner en forsikringsagent. Hans loslitte forgjenger, som hadde så klangfull mikrofon at han bare trengte å nynne i barten for å lyde som Christer Sjögren ville i dag så vidt slippe inn som passasjer. Når dette skipet byder Dem på store smagsoplevelser, er det innenfor en internasjonal kvalitetsstandard som overlater til gjestene å stå for kitschen. Danskebåten er blitt et velsmurt, flytende fest- og kjøpesenter, immunt mot lettkjøpt kulturkritikk. I 1996 orker bare politisk korrekte gymnasiaster og halvdannede åndsstrebere å ergre seg over luksusreisens svar på Rimi og Rema. Danskebåten har alt en moderne hedonist kan begjære: tre restauranter som tilbyder Dem kun det bedste, taxfree-butikk som rommer alt hvad De måtte ønske af spiritus, vine, cigareter, tobak, slik og parfyme (altså alt ernæringsekspertene og kristenfolket advarer mot), kino med de sidste nyheder fra Hollywood, pool og sauna for Dem som vil forkæle Dem selv og diskotek for de unge af sind med utrættelige ben. Med kredittkort behøver en lidenskapelig forbruker aldri noensinne å gå i land. Skibet er fuldt af fest og oplevelser, men etter hvert trer svakheten tydelig fram: Danskebåten mangler en opera.
· · Opera er det eneste høykulturelle uttrykk med trøkk nok til å konkurrere med hesteveddeløpet i nattklubben, og formen innbyr til deltakelse fra passasjerene: Enkelte synger allerede nattlige arier i korridorene, sel vom de tilhører den halvpart av befolkningen som aldri har vært i opera, eller tre-fjerdedelen som sier at opera ikke interesserer dem.
· · Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Her kan staten overta et ferdig lokale, Den Norske Opera sikres fulle hus hver kveld, og alle parter i lokaliseringsdebatten får sitt: Utstikker II på Vippetangen er så å si i Bjørvika, og noen ankomster kan saktens legges til Aker Brygge for å tekkes Vestbane-fraksjonen. Og for en gavepakke for det dansk-norske kultursamarbeid: En opera flytende mellom de to land! Manglende kapasitet og tekniske begrensninger utgjør ingen hindring. Hvis Lars von Trier kan oppføre en publikumsmagnet av en teaterforestilling med femtitre skuespillere i nitten rom over tre etasjer, skulle det vel også gå å sette opp «Tryllefløyten» eller «La Traviata» på danskebåtens elleve dekk, i et interaktivt samspill mellom publikum, ensemble og mannskap. Hvilken gyllen mulighet for stuepiker med gode sopranstemmer! Passasjerer får utdelt tekster og kostymer, maskinister blir statister, kaptein- og dirigentrollen slås sammen, for bedre å synkronisere kultur- og naturelementene! Tenk bare på Wagners «Ringen»-syklus framført i full storm over Skagerrak! Etter noen timer vil all folkelig motstand mot finkulturen forsvinne, felleseuropeisk kunstmusikk og Ola Dunks allsang vil gå opp i en høyere maritim enhet, et flerkulturelt gesamtkunstwerk som nesten ikke trenger statsstøtte.
· · En Arbeiderpartiregjering kan ikke bruke to milliarder kroner til å bygge en lekegrind for hovedstadsfiffen. Partiet lever ennå i drømmen om å gjøre Kunsten og Kulturen tilgjengelig for alle. Danskebåtløsningen kan spare kulturbudsjettet og heve dannelsen hos folket - samtidig. Statsråd Birkeland! Treneringen har gjort operasaken til en gordisk knute. Øksen er herved overlevert!

© Dagbladet