I går bekreftet OSSE at opposisjonen har rett. De vant valget. Vi vet hva opposisjonen ikke vil. Den vil ikke ha Milosevic. Men vet den selv hva den vil?

Serbias marsj
Serbia er på randen av borgerkrig. Titusener av mennesker - noen sier hundretusener - har marsjert gjennom Beograds gater hver dag i 38 dager. Milosevic har erklært demonstrasjonene for ulovlige, men opposisjonslederne har tillyst marsj som vanlig også i dag, selv om en demonstrant allerede er drept av politiet.

Av PETER NORMANN WAAGE
Det var kommunevalgene 17. november som startet det hele. Som OSSE-utsendingen Felipe Gonzalez bekreftet i går: Opposisjonen vant i en rekke byer. Men Milosevic erklærte valgene ugyldige - med det resultat at befolkningen stemte med føttene. De gikk ut på gata for å vise at det finnes grenser. De tre fremste opposisjonslederne Vuk Draskovic, Zoran Djindjic og Vesna Pesic har ledet folketogene gjennom hovedstadens gater hver dag siden.
· · Vuk Draskovic er en nasjonalistisk sinnet, religiøs forfatter som hele tida har vært i opposisjon til Milosevic. Til tross for sin stor-serbiske retorikk, var han motstander av Milosevics krigføring. Zoran Djindjic har studert under den tyske filosofen Jürgen Habermas i Heidelberg. Han var blitt utvist til Tyskland for opposisjon mot Tito. Onde tunger påstår at hans politiske oppfatninger har fulgt urviserne, rundt og rundt.
· · Djindjic knyttet kontakt med den bosniske serberlederen Karadzic under krigen, et trekk mange mener var styrt av motstand mot Milosevic. Hvis valgene 17. november var blitt godkjent, ville han i dag vært Beograds borgermester. Vesna Pesic er erklært pasifist og borgerrettsforkjemper. Hun beskrives som et tvers igjennom idealistisk menneske. De tre forenes i paraplyorganisasjonen «Zajedno», samhold. Men til dem stilles samme spørsmål som til alle politiske protestbevegelser: Hva gjør du når du vinner?
· · Blant de demonstrerende er det en utbredt oppfatning at det ennå er for tidlig å besvare dét spørsmålet. Først må Milosevic tvinges i kne, deretter kan en ny og samlende lederskikkelse velges. Det er ikke sikkert at det blir en av de tre, selv om både Draskovic og Djindjic har signalisert at de har presidentambisjoner. Men det er så mange andre signaler som utgår fra Serbias lange marsj, som ikke foregår på stedet hvil, selv om man går i samme gater hver dag.
· · Opposisjonslederne sa de ville gjenta fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia da de la ut på marsjen, mens andre serbere ristet betenkt på hodet. De sympatiserte nok med dem, men hevdet at serberne var fange av sin blodige historie. Det hele ville snart eksplodere, dette var ikke det siviliserte Praha. Serbia var demonisert i egne og Vestens øyne. Det er ikke så mange årene siden tilsynelatende sindige mennesker i Vesten krevde at Beograd skulle bombes, for å kurere serberne for deres nasjonalisme og krigslyst. Og i Serbia selv sluttet man seg sammen mot den felles fienden - som var hele verden.
· · I den siste måneden er det som om befolkningens verdighet gjenreises, nå er de verken offerlam eller syndebukker, men selvstendige og fredelige aktører. I begynnelsen kastet man egg, stein og snøballer. Nå kaster man ingenting. Tidligere bar man bilder av lederne, nå er de borte, det samme er nasjonale paroler. Tilbake er sang og humor - som riktignok kan være temmelig røff: Man bærer dukker av presidenten ikledd fangedrakt eller dinglende i galgen.
· · «Studenter mot maskinen!» lyder en av de hyppigste parolene. Maskinen er ikke bare Milosevic, men hele det systemet som har brakt Serbia inn i sitt moderne uføre. Sett fra presidentpalasset begynner dette å bli virkelig alvorlig. Eventuelle nye kommunevalg vil bringe en overveldende seier til opposisjonen. Parlamentsvalget, som etter planen skal avholdes til våren, vil få samme resultat. Milosevic har dessuten trykket så mange nye pengesedler for å betale motdemonstranter at den andre republikken i Rest-Jugoslavia, Montenegro, truer med å melde seg ut av føderasjonen.
· · Milosevic kan komme til å drukne protestene i blod. Men uansett hvordan marsjen vil ende, har serberne vist at også de krever demokrati. Så får vi gi dem tid og anledning til å ta én ting av gangen. Heller ikke de kan utvikle en ny styreform mens de er på barrikadene.

© Dagbladet