«Skjervheim står for en inkluderende holdning, som peker langt ut over den rene filosofien - noe som har gjort ham til en relativt sjelden fugl blant norske akademikere.»

En intellektuell deltaker
Filosofen Hans Skjervheim fylte 70 år i år, og dette er en god anledning til å minne om hans betydning innen norsk filosofi og samfunnsdebatt.

Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH, journalist
Særlig fra tidlig på 1960-tallet, og videre gjennom de to neste tiårene var Skjervheim blant de sentrale, kritiske tenkere her i landet - med brodd mot blant annet positivismen, marxismen og den såkalte målstyringsideologien. Han er kjent for sitt virke som professor i Bergen og for sine filosofiske essays, hvor han kombinerer faget med mer samfunnsaktuelle emner - en kobling som henger sammen med hans sokratiske væremåte.
Skjervheim står for en inkluderende holdning, som peker langt ut over den rene filosofien - noe som har gjort ham til en relativt sjelden fugl blant norske akademikere. Slik kan han ses i forhold til spørsmålet om de intellektuelles ansvar og rolle i samfunnet - et spørsmål som i det siste blant annet er blitt aktualisert ved debatten rundt Klassekampens kultursider. Her handler det i all enkelhet om hvorvidt kultursidene er sekteriske og fylt med kvasiintellektuelt, borgerlig tåkepreik - eller om kritikken fra Steigan & co er et patetisk gufs fra en totalitær fortid. Og hvem er det egentlig som er reaksjonær, osv ... Den som har interesse av det, kan sikkert dømme selv. Forøvrig skal det ikke spekuleres i hva Skjervheim ville ha ment i sakens anledning, men sikkert er det i alle fall at debatten handler om mye av det han sto for.

Den frittstående tenkerens ansvar
Hva det sekteriske uttrykket angår, var dette i alle fall ikke Skjervheims stil. Han kom fra Voss, og ifølge de som opplevde ham, var og ble han i beste forstand en ekte vossing all sin tid. Dessuten følte han seg visstnok heller ikke spesielt professoral. Hans essays er slett ikke utilgjengelige, og peker som sagt ut over universitetets grenser. For ham kan den intellektuelles rolle sies å ha vært deltagerens - ikke det akademiske eller ideologiske sektmedlemmets.
Skjervheims kritikk av den sekteriske marxismen kommer vi tilbake til - men når det gjelder Klassekampen, står det jo fritt å gjette på hva han ville ha synes om ideologisk styring av (kultur)debatten rent generelt. Det overordnet interessante er uansett at dette kan ses i forhold til den frittstående tenkerens ansvar - et ansvar som den uavhengige Vossa-filosofen ivaretok mer enn kanskje noen andre i dag. Deltagelse og engasjement blir naturlige stikkord i denne sammenheng, ikke minst siden Skjervheim anså engasjementet i seg selv som en grunnstruktur i den menneskelige tilværelse.
For fem år siden ble han imidlertid alvorlig syk, og har siden den tid vært ute av stand til å arbeide. Men selv om han ikke lenger deltar i den dagsaktuelle debatten, er interessen for hans tanker åpenbart til stede. I høst ble det således arrangert et Skjervheim-seminar i filosofens egen hjembygd, og oppmøtet var upåklagelig. Hit kom over to hundre mennesker, hvorav mange universitetsfolk fra ulike disipliner - filosofer, statsvitere, samfunnsvitere - og i tillegg lærere, kunstnere, og ikke minst vanlige folk fra bygda. Denne bredden gjenspeiler Skjervheims udogmatiske virke, og viser igjen til hans vidtfavnende betydning.
I anledning syttiårsjubileet har dessuten Aschehoug i sin serie «Idé og tanke» nylig utgitt to essaysamlinger med Skjervheims tekster, henholdsvis «Deltakar og tilskodar og andre essays» (første gang utgitt 1976) og «Teknikk, politikk og utopi» (med tekster som ikke har vært utgitt i bokform tidligere). Her behandles sentrale elementer hos ham - i skrifter om blant annet filosofi, psykologi, sosiologi, pedagogikk, etikk og økologi. Dessuten kommer positivisme- og marxismekritikk også til syne.

Venn av den annens tanke
Skjervheims positivismekritikk gikk i korte trekk ut på at han - i motsetning til de sosialdemokratiske samfunnsbyggerne - så en klar fare i formålstenkningen som lå til grunn for etterkrigstidens rådende strømning. Tiltroen til naturvitenskapens prinsipper var stor, og det betenkelige for Skjervheim var at denne objektivistiske tankegangen ble overført til å gjelde også for samfunnslivet. Mennesket kunne ikke bedømmes ut fra rent objektivistiske, positivistiske kriterier, mente han - uten at dette ville øve vold mot vårt sammensatte og uforutsigbare vesen. Asbjørn Aarnes skriver følgende i sitt forord til «Deltakar og tilskodar»:
«Positivismekritikken (...) er knyttet til hans (Skjervheims) grenseoppgang mellom objektivismen og studiet av mennesket. (...) Hva han hevdet, var at objektivitetsprinsippet ikke var anvendbart i studiet av det menneskelige subjekt.»
For debattanten Skjervheim var det problematisk å betrakte et annet menneske som et objekt. «Ved å objektivera den andre går ein til åtak på den andre sin fridom. Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd. På den måten kan ein skaffa seg herredøme over den andre,» som han skriver i essayet «Deltakar og tilskodar». Selv om han her snakker om psykologi, gjelder det samme for hans syn på den andre generelt. Hans sokratiske grunnsyn gjorde at han alltid søkte å oppnå ekte dialog, slik at idealet ble likeverdighet mellom partene - og det var om å gjøre å overbevise fremfor å overtale. Målet var bestandig å komme frem til det beste argumentet, for så å la dette styre - ikke å «vinne» diskusjonen i seg selv, ved å manøvrere eller kontrollere motdebattanten. Det sistnevnte ville blitt for sofistisk for ham, og for totalitært.
Sentralt i Skjervheims syn på det totalitære, står også kritikken av marxismen. Etter sine studier i blant annet Bonn og München kjente han allerede på femtitallet de kontinentale åndsstrømningene bedre enn de fleste her til lands, i tillegg til at han også var langt fremme internasjonalt sett. Allerede tidlig på sekstitallet foregrep han mye av det som ledet frem til tiårets senere turbulens. Men studentopprørets dogmatiske vending gjorde ham snart til en tydelig marxismekritiker. I 1968-1969 underviste han ved det frigjorte universitetet i Roskilde (RUC), og fikk snart nok av omveltningene der. «Storm rundt dansk universitetseksperiment: Vosse-professor i opprør mot marxismens dominans,» het det i en norsk avis noen år senere. I essayet «Er marxismen sann» (skrevet 1968 - trykket bl.a. i «Teknikk, politikk og utopi») fremkommer Skjervheims innvendinger mot det autoritære, og han påpeker blant annet at troen på et såkalt «filosofisk-politisk eventyr» har noe visst tvilsomt ved seg - når man tenker gjennom de praktiske konsekvensene av eventyret.
På den annen side er kanskje ikke marxismen det mest relevante for eventuelle nye lesere. Det er andre ting ved Skjervheim som har større aktualitet i dag, i alle fall for oss som var studenter i den post-ideologiske Blindern-perioden. Og sikkert for mange andre også. Man kan med hell se ham som en «venn av den annens tanke», slik Asbjørn Aarnes gjør det - i tråd med Skjervheims etiske dimensjon. Parallelt kan man, som Rune Slagstad, velge å legge mer vekt på hans kritikk av Arbeiderparti-staten - som igjen henger sammen med positivismen. Og er man interessert i miljøvern, kan man lese hans skrifter om «økologi og politikk», for eksempel med referanse til den lett resignerte Thorbjørn Berntsens ferske ord om «revolusjonær tålmodighet» i miljøpolitikken.
Innfallsvinklene er uansett mange, men i bunnen ligger alltid Skjervheims udogmatiske stemme - anti-sekterisk og engasjert i enhver forstand. Kort sagt, en vaskeekte intellektuell samfunnsdeltager - intet mindre.

© Dagbladet