At en statsråd går av i et parlamentarisk system er en naturlig ting, men hvor naturlig er det at en ekspedisjonssjef blir felt av politikken?

Et nytt norsk hus?
Tidligere justisminister Grete Faremo følte seg utsatt for et politisk røvertokt. Men hva sier byråkratene i den sentrale forvaltningen, som måtte bøte med to kolleger som trodde de var uavsettelige? Viste Furre-saken at vi er i ferd med å utvikle en ny statsskikk der embetsmenn står like utsatt til som statsrådene?

Av GUDLEIV FORR
Det norske styringssystemet hviler på fire søyler: Stortinget med regjeringen som stortingsoppnevnt komité som når som helst kan tilbakekalles, partiene, de organiserte interessene og embetsverket. Før parlamentarismen i 1884 var disse ett. Landets politiske elite var byråkratiet, bemannet av de hundre familier med utenlandskklingende navn.
· · Da den politiske søylen ble utskilt og statsrådene gjort politisk ansvarlig for det som skjedde i departementet, kunne byråkratiet utvikle nye egne normer og rolleoppfatninger. Sentralt i deres selvforståelse inngikk at de var bærere av politisk nøytralitet og saklighet, av likebehandling og kontinuitet, av allmennvellet og rettssikkerhet. Skiftende politisk ledelse kunne regne med å bli møtt av et embetsverk som lojalt utførte de politiske bud.
· · Slik kan man si at embetsverket ved å godta parlamentarismen foretok en omgående bevegelse for derved å beholde sin politiske innflytelse. Samtidig var deres nye rolle en forutsetning for at parlamentarismen skulle fungere. Ved å holde på sin nøytralitet og saklighet har embetsverket kunnet utøve sin rolle som politisk aktør, beskyttet mot politisk ansvar av de statsråder som til enhver tid satt på oppsigelse.
· · Embetsmenn i den sentrale forvaltningen har dessuten beholdt sin uavsettelighet, og dette har vært akseptert også under den politisk aktive stat. Ja, nettopp fordi de var uavsettelige kunne de ivareta sitt ansvar som rådgivere og utredere for den politisk ansvarlige statsråden. Det er dette systemet som like før jul ble tilføyd et hogg da ikke bare den åremålstilsatte overvåkingssjef Hans Olav Østgaard, men også ekspedisjonssjef Berit Fossheim, måtte gå. Og det var med nød og neppe at toppsjefen i justisforvaltningen departementsråd Rakel Surlien reddet sin stilling. Har vi vært nær en revolusjon i vårt styringssystem uten at politikerne har sett det?
· · I det sentrale embetsverket er det i hvert fall stor uro, har jeg kunnet konstatere under julas mange middagsselskaper der dette har vært det fremste diskusjonstema. De spør: Er stillingstryggheten i ferd med å forsvinne? Og enda verre: Hva vil skje med embetsmennenes frihet til å gi råd ut fra beste skjønn, når de i neste omgang kan utsettes for et politisk røvertokt med fatalt utfall? Blir det ikke da fristende å hyle med de politiske ulvene som er ute. Kan det i stedet for saklighet bli tryggest å skjele til det politisk opportune?
· · Embetsverkets stilling er naturligvis ikke upåvirket av tunge politiske utviklingstrekk. Den aktive velferdsstaten har krevd sine byråkratiske ofre: tjenestemenn i de ytre etater sitter ikke like trygt som embetsmenn i departementene, de åremålstilsatte har dårligere oppsigelsesvern enn ekspedisjonssjefer, markedsstyrte forvaltningsbedrifter stiller andre krav til lederne enn de regelstyrte.
· · Og utviklingen i departementene selv har vært med på å framskynde «politiseringen» av embetsverket. Embetsmenn knyttet nært til statsråden og med forfremmelsesveier utenom de gamle byråkratiske hierarkiene har gjort spørsmålet om politisk nøytralitet problematisk. Og ikke minst: En større åpenhet drevet fram av mediene og en aggressiv opposisjon - der de åpne høringene i Stortinget er en ny uvant scene for byråkrater - har gjort de politiske prosessene mer synlige. Og når råd som er gitt blir kjent, er det kort vei til en politisk vurdering av rådenes klokskap. Da kan ikke den politisk ansvarlige statsråden like effektivt beskytte den formelt uansvarlige, men reelt ansvarlige embetsmann.
· · Thorbjørn Jagland har satt seg fore å tilpasse vårt styringssystem til tidas krav. Ved slutten av det forrige århundret bet Johan Sverdrup hodet av det egenartede politiske legeme som embetsmannsstaten hadde utviklet seg til etter 1814. Men om hodet gikk tapt, har kroppen bestått i nye hundre år. Går vi inn i det nye årtusen med en ny styringsmodell, mer lik den amerikanske der embetsverket ikke er beskyttet mot, men infiltrert av politikere? Og i så fall: Skjer det ved et politisk arbeidsuhell og udebattert på det prinsipielle plan, eller er det et ledd i byggingen av det nye norske hus? Får vi svar i morgendagens nyttårstale?

© Dagbladet