Dagens trend
Av ANDREAS WIESE
Nyttårsoppsummeringene av året som gikk har vist én ting helt klart: Det er ikke lenger mulig å snakke om «årets trend». For det finnes ikke trender som varer et helt år lenger.
Og musikkelskeren som aldri rakk å sette seg inn i grunge før den ble erstattet av ræpp, som igjen ble erstattet av disse ny-engelske bandene, lærer seg en ting: Det er ikke så farlig om du ikke følger med, for om fjorten dager er allting glemt.
· · De stadig raskere trendskiftene er farlige også for den underholdningsindustrien som skaper dem. Det er ikke tilfeldig at årets store suksess i konsertbransjen var gjenopplivninger av giktbrudne gamle rockeklisjeer som Kiss og Eagles. De gruppene er fra tida før trendbølgene begynte å rulle over oss i et evig dunkende kjør. I nittiårene fyker gruppene for fort forbi til å etterlate seg et avtrykk i vår kollektive psyke: I dag varer en generasjon i to år, en trend i fire uker. Hvem skal bransjen da gjenopplive den dagen den siste sekstitallsrockeren vakler til graven?
Også i bokbransjen er trendskiftene hyppige. Modernister blir til postmodernister som igjen blir til «klassiske historiefortellere» nesten raskere enn forlagene rekker å trykke opp nye merkelapper.
· · For der forlag i gamle dager kunne leve av sin backlist og på sitt lager av verdifull litteratur, går bøker nå ut på datostempling. Fjorårets bok er død allerede i januar. Det er blitt viktigere at det man kjøper er nytt enn at det er godt.
Unntaket for forlagene er igjen klassikerne - bøkene fra en svunnen tid kan ikke bare gis ut i stadig nye opplag, de raides også av filmskapere på jakt etter gode historier.
· · Problemet med trender er at de ikke forholder seg til en tradisjon. Det er ikke mulig å si at én trend er bedre enn den forrige, bare at den er nyere. Og det tempoet i trendskifter som er optimalt for markedsførere er for raskt til å sette varige spor i kulturhistorien.
Resultatet kan bli at resten av kulturlivet går den samme veien som klassisk opera og musikk gikk: På et visst tidspunkt sluttet man å lage noe nytt i samme formspråk og gikk over til bare å reprodusere det gamle og kjente.
· · Paradokset er at det er nettopp den ville jakten på noe nytt som gjør det nye vi jakter på verdiløst allerede uka etter. Den nye kulturen drukner i alle sine trender, da blir det eneste fellesgodset vi har igjen klassikerne; de gamle, hvite og altfor døde menn.
Så istedenfor å overlate framtida til fortidas menn, bør kanskje nyttårsutfordringen være å få nåtida til å vare litt lenger?

© Dagbladet