Norske diplomater maler et dystert bilde av Tyrkia, samtidig som strømmen av turister og forretningsfolk fra Norge øker. UD sverger til «kritisk dialog», men resultatene lar vente på seg.

«Røvernes land»

«Røvernes land» skal den bokstavelige oversettelsen av navnet Tyrkia visstnok lyde. En tittel i sin tid skjenket av fiendtlig innstilte naboland, men på mange måter like aktuell den dag i dag.

Av NILS-INGE KRUHAUG
Barn tortureres, folkevalgte politikere som taler kurdernes sak kastes i fengsel. Opposisjonelle, fagorganiserte og menneskerettsaktivister forfølges, journalister sensureres og likvideres. I detalj har menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch opp gjennom årene dokumentert den blodige sannheten om Tyrkia, det samme har vestlige politikere og andre som har besøkt landet.
· · Men norske turister og næringslivsledere strømmer til billige Tyrkia som aldri før. Eksportrådet åpner kontor og eksporten til landet har bare det siste året økt med hele 40 prosent. Importen har økt enda mer, og utviklingen går åpenbart bare en vei. Norske raketter og sprengstoff, stridsvogndeler og høyteknologi, alt har de tyrkiske generalene fått fra Norge, mens vekslende norske statsråder har gått på Stortingets talerstol for å forsvare, forklare og bortforklare. Tyrkias strategisk viktige posisjon som flankeland i NATO er en åpenbar forklaring på Europas vilje til samkvem med «røverne». At en her har å gjøre med et land bestående av 60 millioner moderate og vestlig-orienterte muslimer blir også verdsatt, i en tid der islamsk fundamentalisme er på frammarsj.
· · Men selv om religion utvilsomt var utløsende faktor bak folkemordet på armenerne i 1915, og deportasjonen av den greske befolkningen noen år seinere, har dagens massive brudd på menneskerettene i Tyrkia andre årsaker. Mektige militære og korrupte politikere og embetsmenn har i årtier satt overgrepene i system, og viser fortsatt liten vilje til endring.
· · Både nylig avtroppede statsminister Gro Harlem Brundtland og utenriksminister Bjørn Tore Godal har de siste årene slitt hardt for å få det norske folk til å innse at «kritisk dialog» er det eneste saliggjørende når en har med brutale overgripere å gjøre. Kina, Indonesia og Tyrkia er alle eksempler. Overgripere i Burma, Libya, Iran eller Irak vil en fra norsk side derimot ikke ha noe med å gjøre, forstå det den som kan. Antallet norske forretningsfolk i statsrådenes delegasjoner sier som oftest alt.
· · Amnesty Internationals generalsekretær Pierre Sané er blant dem som har ropt høyest opp om vestlige lands vilje til å lukke øynene for det som skjer i Tyrkia.
- Hva er Tyrkias sanne ansikt, spurte Sané da han nylig la fram en rapport om drap og tortur av barn i landet.
- Den tyrkiske regjeringen og din egen regjering ønsker nok å fokusere på den behagelige versjonen. Den polerte som selges av dyktige diplomater og smarte PR-agenter i korridorene i Genève, Strasbourg og Brussel. Den passer utvilsomt både NATO, europeiske land og næringslivet best, slo en bitende krass Sané fast.
· · En oppfordring fra Amnesty til norske myndigheter, om å anlegge statsanklage mot Tyrkia sammen med de øvrige nordiske land, ble som ventet avvist. Lite hensiktsmessig, var statssekretær Siri Bjerkes svar til Amnesty. Bjerke viste til at både hun selv og andre gjentatte ganger har tatt opp menneskerettssituasjonen i Tyrkia i internasjonale fora.
· · Skal en tro rapportene norske diplomater i Ankara sender hjem til UD, som Dagbladet sist helg brakte en smakebit fra, kan det virke som om de mange og vektige norske innleggene fra ulike internasjonale talerstoler har gått regimet i Ankara hus forbi.
· · Men noen norske tiltak overfor landet bør ingen vente, verken fra Norge eller andre. For det største problemet med Tyrkia er ganske enkelt plasseringen på kartet, som et vestlig-kontrollert bruhode mot den muslimske delen av verden. Mens dette tidligere var av avgjørende sikkerhetspolitisk betydning, er det i dag av minst like stor næringspolitisk betydning.
· · Få observatører tror for alvor at Tyrkia vil ta steget ut av det vestlige selskap, og enda færre tror menneskerettssituasjonen vil bedre seg med det første. Norges «kritiske dialog» med landet til tross.

© Dagbladet