Hevet over alle trender
Av FREDRIK WANDRUP
«Den store rocksamtalen» het en artikkel i fredagens Arbeiderbladet. Der snakker fem forståsegpåere om rockens framtid. Tendensen er preget av en oppgitt rådvillhet med høydepunkt i et forslag om å ta livet av musikkjournalistene («Gi dem et nakkeskudd hele gjengen!»).
Denne forvirrede og alt annet enn visjonære samtalen er symptomatisk for utryggheten i en bransje som selger færre og færre plater. Men må man egentlig selge så bra for å gjøre det såkalt stort? Som musikkjournalist kan man ofte sitte igjen med inntrykket at den beste musikken er den som selger minst og som det er mest komplisert å få tak i.
· · Fra Nashville kommer budskapet om at sangeren, komponisten og gitaristen Townes Van Zandt er død, 52 år gammel. Van Zandt var aldri noen bestselger. Platene hans ble nærmest publisert i all hemmelighet av selskaper uten talent for markedsføring.
· · Til gjengjeld ble Van Zandt kjent gjennom bransjens jungeltelegraf. Ryktet spredte seg om denne innadvendte og hvileløst omreisende countryblues-guruen fra Texas. Noen av låtene hans ble kjent i innspillinger med mer berømte artister, som Willie Nelson og Emmylou Harris. Folk som hadde sett eller møtt Van Zandt, fortalte historier av mytisk karakter; merkverdige fortellinger om en mann som på den ene siden var en depressiv poet, eneboer og sanger, på den andre siden en selvødeleggende dranker, en suggererende trubadur og en notorisk pokerspiller og hesterytter.
· · Det peneste man kan si om den såkalte rootsbølgen som har skyllet over platemarkedet på 1990-tallet, er at noe av søkelyset også har sveipet over artister som nærmest har levd i skyggen av seg selv i flere årtier. Obskure, men drivende dyktige sangere og låtskrivere med sterk integritet har funnet sitt publikum. En av disse er Townes Van Zandt. Omtrent som amerikanske jazzmusikere på 1950- og 1960-tallet fikk Van Zandt en trofast og hengiven tilhengerskare i Europa. En dag i 1990 dukket han opp i Norge. En hjemløs, flyktende sjel som ga uttrykk både for sterk uro og for lengsel etter trygghet. Men først og fremst for en ubøyelig, kunstnerisk ambisjon:
- Alt jeg drømmer om, er å kunne skrive en sang som er så god at ingen, ikke engang jeg selv, kan forstå hvordan den er blitt til ...
· · Når han var på høyden, var Townes Van Zandt en makeløs liveartist. Hans ettermæle og hans produksjon går utenom enhver debatt om musikkens framtid. Den lever sitt eget liv, uavhengig av alle trender.

© Dagbladet